Zahir Athari

Trappeløperen
Zahir går 2-3 timer med avisa hver dag i sentrum av Oslo. −Det personlige livet har nesten blitt ødelagt det siste halvannet året, sier han. −Regninger har ikke alltid blitt betalt. Vi har begge levd på min kones arbeid. Uten henne hadde ikke dette vært muligNå trenger jeg å arbeide. Mitt virkelige talent er å løpe i trapper. Jeg er en god løper.

Han smiler. Det er desember noen dager før jul, og stort sett stille omkring ham, selv om det også nå er en journalist som ringer under intervjuet. Kirkens Bymisjon har nettopp tildelt ham Brosteinsprisen for 2007 for hans bidrag til å “synliggjøre vanskelige liv i byen med et hardtslående, fortellende, personlig og prinsipielt
budskap”.

Zahir Athari er 32 år gammel. Han er opprinnelig fra Oruzghan-provinsen sentralt i Afghanistan, fra en konservativ muslimsk familie. Sammen med sin far, sin fars to koner, fire søstre og fire brødre var det en urolig oppvekst, preget av krig og flukt mellom ulike landsbyer i provinsen. Moren ville han skulle bli prest, og sendte ham til koranskole da han var rundt fjorten år gammel. Det var bøkene der som endret livet hans.−Biblioteket var et lite og veldig konservativt vindu til verden, men likevel et vindu. Jeg leste mye som ikke passet seg så godt på koranskolen, som andre religio-ners historie. Jeg hadde en sterk drivkraft mot Gud, og forsøkte først å forsone mine sosiale overbevisninger med religionen. Jeg har beholdt respekten for personlig tro, men er mot den politiske bruken av religion.
Han var i ferd med å våkne politisk.
− Jeg trodde på likestilling for kvinner og menn og på sosial rettferdighet. At min familie hadde bønder som arbeidet for oss hadde virket naturlig i barndommen, men nå begynte jeg å reagere på urettferdigheten i at andre arbeidet for å fôre oss. Du må forstå at når vi snakker om frihet, likhet og rettferdighet i Afghanistan, er det like klart at man trenger det som mat og vann. I Afghanistan kommer denne erkjennelsen til deg med brutalitet, og man trenger verktøy for å kjempe.Spartacus
En av de første romanene han leste på koranskolen, handlet om den romerske slaven og opprøreren Spartacus. Han leste også om Mao. I 1995 meldte han seg inn i kommunistpartiet.

−Jeg elsker min mor svært høyt, og hun ville alt godt for meg. Det er paradoksalt: Det var hennes kjærlighet som sendte meg til skolen, og som dermed førte til at vi ble atskilt.

Han forteller at moren nekter å tro helt på “propagandaen” på hjemstedet om sønnens nye overbevisninger. Hun sier bare at alt sønnen gjør, er for Gud. Faren har gjort det klart at dersom Zahir skal skrive til ham, må han begynne med “I Guds navn”, akkurat som han avslutter brevet med dato.
I noen år arbeidet han som journalist og lærer. Alle steder han kom, var han med på å organisere undervisning i språk og historie, for både gutter og jenter. Området han befant seg i var dominert av et strengt islamsk parti, og han holdt taler hvor han konfronterte den religiøse og politiske makten. Han smiler. En gang fikk han problemer fordi et av medlemmene av en kvinnegruppe han organiserte, hadde slått en politiker med en tekopp under et møte. Han som ble rammet av tekoppen, ønsket å holde Zahir ansvarlig for ydmykelsen.

En tamboor i moskeen
Verst ble det likevel da han var med på å sette opp et teaterstykke i en moské i byen Banyam. Stykket tok for seg prester på landsbygda som lurer til seg penger. Spesielt sterke reaksjoner vakte det at de hadde en musiker med seg inn i moskeen, med det tradisjonelle strengeinstrumentet tamboor. Dette anses forbudt, ikke bare av Taliban, men også av andre islamske partier. Han flyktet en natt det hemmelige politiet forsøkte å arrestere ham, iført turban for kamuflasje og tynne innesko.

I Pakistan ble han utsatt for et drapsforsøk. Han flyktet videre. Mens han var i Hellas fant invasjonen av Afghanistan sted. Han skjønte at dette ikke ville bli
en løsning, bare en ny katastrofe.
−Jeg opplevde et mentalt sammenbrudd. I flere måneder var jeg ikke i stand til å gjøre noe.

Etter hvert tok han tak i situasjonen. Han organiserte en demonstrasjon mot okkupasjonen. Snart engasjerte han seg også for flyktningers rettigheter i landet som har en av de strengeste asylpolitikkene noe sted. Dette vakte reaksjoner fra gresk politi. For Zahir var dette
uakseptabelt: Han hadde forlatt
Afghanistan for å arbeide for det han tror på. Etter to og et halvt år fikk han avslag på asylsøknaden, i likhet med noe slikt som 99 prosent av asylsøkerne i landet. Han flyktet videre.

Velsignelsen
Det er nå to år siden Zahir fikk avslag fra det norske Utlendingsdirektoratet. Han venter stadig på vedtak fra klageorganet, Utlendingsnemnda. −Det er den samme forbannelsen som rammet Sisyfos, som til evig tid må dytte en stein opp en bakke. Hver eneste dag, den samme ventingen.

Når man har tilbrakt åtte år på flukt, er livet det som skjer mens man venter på svar. Zahir og hans kone, som også er afghansk, flyttet sammen omkring
sultestreiken på Domkirkeplassen i Oslo i mai og juni 2006. Deres datter Rosa ble født bare to uker før afghanerne la ut fra Trondheim i mai 2007.

Zahir og hans kone er et radikalt par. Det var uhørt i en afghansk sammenheng å flytte sammen før de hadde giftet seg. −Det var paradoksalt: Sykehusene i Norge er forsiktige med å si til personer med en annen kulturell bakgrunn at man venter en datter. Vi ønsket oss veldig sterkt en datter som vi kunne oppdra i frihet, og så ville ikke sykehuset fortelle oss om det var en gutt eller jente. Men det ble en jente!

Pilegrim
Det er godt kjent at Zahir var skeptisk til sultestreik som aksjonsform. Året etter var det han som hadde idéen til aksjonsmåten. Underveis på den månedslange, omvendte pilegrimsferden fra Trondheim til Oslo ble de ønsket velkommen på et vis de ikke hadde ventet.

− Det var en av de største opplevelsene i mitt liv. Hver dag var en positiv overraskelse. Det sterkeste jeg husker, var en familie som inviterte oss alle hjem til frokost. Moren var alvorlig syk. Hun kom inn til oss ledsaget av datteren med et dypt smil, rolig og vakker, og hilste på hver og en av oss. Hun sa at siden de hadde hørt om marsjen, hadde de håpet at vi ville komme forbi en dag de var hjemme. Hun ønsket å si at mange nordmenn vil vi skal være her. Da vi dro videre, føltes det som om røtter hadde vokst omkring føttene mine.

Noe av det som inspirerte Zahir til marsjen, var bøkene i skolebiblioteket om Spartacus’ marsj til havet med sin slavehær, i et mislykket forsøk på å ta seg til frihet på Sicilia, og om Maos lange marsj.

−Det var tre forhold som var viktige: Vi måtte finne en riktig og gjenkjennelig måte å kommunisere på, og å gå er jo en rotfestet tradisjon i Norge. Vi trengte en aksjon som ville gi oss tid til å møte
mennesker underveis. Og vi ønsket en mykere aksjon enn året før − noe som ikke ville skade oss, men gi oss makt.

Marsjen skulle også symbolisere
flyktningers ferd, ofte til fots, på tvers av tusener av kilometer frem til stengte grenser. −Flyktninger går alltid, løper alltid. Jeg gråt da vi kom inn i Lillehammer. Når vi kom inn i en by, visste vi alltid at vi også kunne forlate den.

Talerstolen på Eidsvolds plass
Fra de bega seg ut på marsjen, var de godt klar over at mange av dem når som helst kunne tas av politiet og sendes til Afghanistan. Da de kom frem til Stortinget som sluttpunkt for marsjen, reiste de et telt på Eidsvolds plass som speilte stor-tingssalen like innenfor. Herfra påkalte de
gjennom flere dager nordmenns forståelse og støtte.

Zahir var utslitt. Da jeg møtte ham dagen før politiet kom, virket han mest opptatt av å overta datterens tåtesmokk. Etter ett års alvor, følte han at han hadde krav på én dags galskap. Han bar preg av at han visste det nå bare var et tidsspørsmål.

Neste dag lot aksjonistene seg stille lose inn i politiets busser mens de tok farvel med norske støttespillere. Politiet rygget langsomt over plassen for å fjerne de siste restene av teltfortøyninger i lyktestolpene, mens halvparten av aksjonistene ble transportert til utlendingsinternatet på Trandum, like for enden av Gardermoens rullebaner, for utsendelse. Dette omfattet også fire av seks medlemmer av koordineringskomiteen bak aksjonene.

−Flere av dem har senere flyktet på nytt, til Pakistan, til Iran. Andre lever i intern flukt i Afghanistan. Noen har blitt angrepet med kniv. Noen kunne ikke finne igjen familien. Vi prøvde å be FN om å hjelpe dem å reise til hjemstedet, men de svarte at det var for ustabilt, spesielt veien dit var farlig.

Mange av dem som ble sendt ut den dagen, var fra provinsen Ghazni. To måneder senere stanset Utlendingsnemnda alle returer hit på grunn av den ustabile situasjonen.
−Mange afghanere lever fortsatt i skjul i Norge, uten håp. Vi har likevel ikke tenkt på norske myndigheter som en motstander. Det vi har ønsket, er å få dem til å forstå hvordan det er å leve på flukt. Hvordan det er å skulle bli sendt tilbake for å bli drept der man er født. 

Bli den første til å kommentere artikkel

Kun registrerte brukere kan skrive kommentarer.
Vennligst regisrer deg. Husk at du kan abonnere på SAMORA Magasin!