Monday
Feb 06th
| En annen dans - av Rune Berglund Steen |
|
|
| fredag 08. mai 2009 | ||||
 Førstedanser ved Mosambiks nasjonalballett, Maria José Goncalvez, skulle ha undervist på Center for afrikansk kulturformidling (CAK) i Oslo fra januar i år. CAK har Mosambik som fokus i 2009. Det var derfor en uventet gave da CAK trodde de kunne tilby sine studenter kurs med den høyt anerkjente førstedanseren.Rune Berglund Steen Center for afrikansk kulturformidling er det internasjonale kultursenteret med lengst historie i Norge, og feiret i 2007 sitt 30-årsjubileum. Kjernen i CAKs prosjekt er å formidle verdsetting av den enkelte kultur. CAKs arbeid med å formidle kunnskap om mangfoldet i afrikanske kulturer i Norge, har fra tidlig av vært støttet av Norsk kulturråd. Fra 1995 har CAK vært bevilget årlige driftsmidler gjennom statsbudsjettet. Senteret har omkring 500 studenter årlig. CAKS mangeårige leder Barth Niava forteller hvordan førstedanseren plutselig var på kontoret deres en dag: − Kunsthøgskolen var i en vanskelig situasjon. De hadde denne danseren her som fredskorpsdeltager, men hadde ikke tilstrekkelige oppgaver til henne. De kom til meg sammen med henne og spurte om vi ikke hadde noen aktuelle oppgaver i tillegg. Så ser jeg på henne − jeg kjenner jo henne! Faktum er at jeg intervjuet Maria José Goncalvez allerede i 1992. 2009 skulle være året for Mosambik, og hun var på vår ønskeliste for instruktører, så det var perfekt. Goncalvez begynte å undervise på CAK, og jobbet den måneden som gjensto som fredskorpsdeltager der. Hun fikk blant annet mulighet til å bli kjent med elevene. Hun prøvde å søke om forlengelse fra Norge for å føre arbeide på CAK i mål, men fikk beskjed om at hun måtte reise tilbake til Mosambik og søke der, noe hun gjorde. Søknaden hun sendte fra Mosambik, var bare for et halvt år, fra januar-juni 2009. UDIs avslag kom i posten 8. januar, fire dager før hun skulle begynt sitt arbeid. Hvis man har vært i Norge som fredskorpsdeltager, er hovedregelen nemlig at man har en karantene på fem år før man kan komme tilbake hit. Denne hovedregelen er riktignok ikke absolutt, men åpner for unntak når skjønnet tilsier det. UDIs skjønn var kort og ubegrunnet: UDI ”mener at det ikke er grunn til å gjøre unntak fra denne regelen”. Tross rikelig med tilsvarende erfaringer, både med avslag og med å kommentere dem, virker Niavas irritasjon like ny som for 30 år siden: − Det er en paranoia som folk lider av i disse sektorene. Man kan ikke forvalte loven hvis man ikke er skjønnsrettet. Karantenebestemmelsen skal gjelde når en person har fått sin kompetanse i Norge. Men Goncalvez har fått ingenting. Jeg snakket med direktøren for Mosambiks nasjonalballett. De er altså en flaggbærer for mosambikisk kultur. De ønsket at hun skulle komme hit. Han fortsetter: − Det har aldri vært noen på dette nivået som har vært offer for en karantenebestemmelse som dette. Et slikt avslag er i strid med alle erklæringer i forbindelse med mangfoldsåret. Resultatet er at vår troverdighet overfor elever får en knekk. Det gir konsekvenser på markedet. I tillegg blir det uro i virksomheten, vi må konsentrere alle krefter på å få løst problemet. Ingen forbedring har latt seg merke gjennom de 30 årene CAK har eksistert. − Tvert om, det har blitt verre. Det var enklere når man argumenterte godt for 30 år siden. Også CAKs advokat, Øystein Haugland, viser i sin klage over avslaget til at det harmonerer dårlig med bakgrunnen for karantenebestemmelsen. Kunstnerisk utveksling innebærer åpenbart ingen ”braindrain” til skade for Mosambik. Dette handler ikke om et rikt, vestlig land som stjeler leger eller sykepleiere fra et bistandsland. Derimot handler det om, for Goncalves som kunstner, en sentral og naturlig del av hennes kunstneriske virksomhet og utvikling, til fordel både for norsk og mosambikisk kulturliv. Et tilbakevendende problem Saken har valgt reaksjoner fra tunge institusjoner i norsk kulturliv − ikke fordi den er enestående i sitt vesen, men fordi den er bare enda ett tilfelle av et vanlig problem. Direktør Ole Jacob Bull i Norsk kulturråd skriver i sitt brev til UDI, med all den tydelighet hovedforvalteren av økonomisk støtte til norsk kultur kan tillate seg: ”For institusjoner som CAK har problemer med oppholdstillatelse for inviterte eksperter på kunst- og kulturområdet en tendens til å vende tilbake med jevne mellomrom, og det ville vært ønskelig at overordnede politiske målsettinger om økt internasjonal kulturutveksling osv. kunne la seg virkeliggjøre uten altfor store hindringer”. − Senteret ble gjort til et nasjonalt ansvar i 1992, sier Niava. − Det var en viktig er-klæring og en viktig anerkjennelse for oss. Støtten vi mottar kommer med et krav om å bruke pengene etter forutsetningene, men hvordan skal vi kunne gjøre dette når vi nektes å hente nødvendig kompetanse hit? Vi er godkjent, men likevel blir vi hindret i vårt arbeid av et statlig organ. Dette har skjedd mange ganger. Det hender til og med at vi blir spurt om stillingen har blitt lyst ledig i Norge. Som om man kunne finne en hvilken som helst nordmann i Sør-Afrika til å spille hardingfele. Norsk skuespillerforbund skriver i sitt brev at ”Det virker paradoksalt at CAK som statsstøttet organisasjon i Norge ikke kan drive med sitt formål på grunn av UDIs strenge fortolkning av regelverket”. Skuespillerforbundet påpeker at nettopp det at hun har vært her før, i kulturell sammenheng skulle tale til hennes fordel; det dreier seg om en fortsettelse av et samarbeid mellom kulturlivet i to land. − Vi har hatt møter med alle nødvendige instanser i flere år, men kunnskapen blir ikke overført. Vi blir hver gang behandlet som innflyttere, som nyankomne. Så tar vi det opp med Stortinget, og vi møter forståelse. Men det stopper opp. Internasjonal rapport Organisasjonen Freemuse, som overvåker musikeres ytringsfrihet internasjonalt, publiserte i januar en rapport om de problemene kulturinstitusjoner på tvers av Europa opplever i forbindelse med visumsøknader, VISAS / The Discordant Note. – Det nåværende systemet skader musikkindustrien, uttaler programansvarlig Ole Reitov i Freemuse. – Vi har mottatt en rekke redelsehistorier fra konsertarrangører. Når de mottar feil informasjon eller blir behandlet som “dritt” av visumoffiserer, skaper det en atmosfære av stor frustra-sjon og leder noen ganger til avlysningen av planlagte turneer. (oversatt fra www.freemuse.org)  Legg til som favoritt (0) | Sett: 1704 | E-post
Kun registrerte brukere kan skrive kommentarer. |
||||
| < Forrige | Neste > |
|---|
Nytt SAMORA!
Årets siste nummer av Samora Magasin er ute.Samora er nå i sitt 33. år og er det eldste flerkulturelle magasin i Norden. Artiklene handler blant annet om: Tilstanden blant minoritetspolitikere etter valget, voldtektsbølgen, mobbing både på jobb og skole. Magasinet kommer ut fire ganger i året.
Klikk her for å abonnere på Samora.
Verdens nyheter
Login
Abonner på Samora
Copyright © 2005 - 2012 Samora magasin.
Maintained by Kongoi Media Productions
