| The Times They Are A–Changin’ |
|
|
| mandag 28. januar 2008 | ||||
|
På litt under tjue år har vi fått en makt som regjerer over hele kloden. Grunnen til at det er færre kriger, selv om de som er der er omfattende, er at de fleste kamper er vunnet. Makten over det som utgjør kjernen i en krig, nemlig ressursene, er nå nesten absolutt under kontroll. Og det er ingen som har kontroll over den makten som kontrollerer, nemlig markedskreftene. Gjennom de tolv måneder som utgjorde 2007 kom verden tettere inn på oss. Endringer skjer i høy hastighet, inntrykkene blir skarpere, grådigheten råere, markedsmakten er blitt enda mer omfattende, der er ingen steder å gjemme seg. Makten og kapitalen er nå blitt betydelig mer altoverskyggende, men samtidig samlet på færre og færre hender.Ni av ti kvinner eier ikke mer enn sitt eget levebrød. og det er kun i beste fall. Millioner på millioner lever i ydmykhet og taushet. Undertrykking har nådd utallige usynlige former. Landflyktighet og migrasjon er en evig tilstand. Aldri før har det vært så mye hjemløshet som nå. Og samtidig med at grensene er blitt bygget ned, er det blitt færre begrensninger når det gjelder å dele sin egen urettferdighet med andre, å gjøre den mer synlig. På under ett døgn måtte pakistanske myndigheter innrømme at den forklaringen de ga for drapet på Benazir Bhutto var feil, og verden aksepterte ikke dette. Tidligere tok det flere måneder å få innsikt i massakren i Rwanda. Nå kommer nyansene om konflikten i Kenya rett inn som en del av hverdagslivet – hele tiden oppdatert. Utradisjonelle metoder førte til at vi fikk noe positivt ut av klimakonferansen på Bali. Urettferdigheten har antatt nye og ukontrollerbare ansikter, og resultatet er at responsen på urettferdigheten er også blitt spontan, mer ad hoc, instant. Motstand kan dukke opp nær sagt overalt på siden av tradisjonelle og operasjonelle former. Dette gjelder all urettferdighet. Dermed er rettferdighetens kamp blitt båret oppe av disse nye formene med tanke på for eksempel flyktningers rettigheter og retten til ikke å bli utsatt for rasisme. Intensivt arbeid fra myndighetenes side for å dempe eller neglisjere detaljene rundt Obiora-saken ble møtt med en intensitet i motstand vi sjelden har sett maken til. Det samme opplevde vi i kjølvannet av det Ali Farah ble utsatt for i Sofienbergparken. – Hudfargen er ikke viktig i Oslo. Jeg opplever ikke rasisme, uhøflig behandling eller at man i det hele tatt...tar opp hudfargen til vurdering lenger, sier ordfører Fabian Stang. Ordføreren har gode ønsker for byen vår, men det han ikke tenkte på der og da, var at han ikke besitter det erfaringsgrunnlaget som gjør ham kvalifisert til å sette premissene. Det har imidlertid så til de grader Kohinoor Nordberg som snakker om sitt Oslo: – Folk kan vise menneskeforakt på ulike måter og når det handler om hudfarge, heter det rasisme. Mens tradisjonelle metoder fortsetter i anerkjente spor, ser vi i tillegg til mange små kamper som utkjempes her og der, hvordan afghanske flyktninger gjennom sin marsj med verdighet utfordret hele landet. Bakenfor disse uttrykkene ligger en felles beveggrunn: det å oppleve å være utsatt for overgrep - ikke bare på grunn av hudfarge, men også de erfaringer folk bærer med seg i landflyktighet. Kampen for å sette premissene på disse områder kommer fremover til å komme herfra – fra dem som besitter kunnskaper og har egne erfaringer fra global migrasjon på godt og vondt, langt inn i de nyere generasjoner. Legg til som favoritt (0) | Sett: 1708 | E-post
Kun registrerte brukere kan skrive kommentarer. |
||||
| < Forrige |
|---|