Thursday
Sep 09th
| STADIG LEVEDYKTIG - Leder. Khalid Salimi |
|
|
 Khalid Salimi - Ansvarlig redaktør Var det et behov for å forstå virkeligheten som lå bak? ”Manifestet”, som er en kombinasjon av håp og ønsker, viser bærekraften i tenkningen, idéene man forpliktet seg overfor og lojaliteten mot dem. Denne lojaliteten har nå vart i alle år. Immigranten-kollektivet begynte å gi ut bladet; det er nå en selvstendig stiftelse. Navnet Immigranten ble beholdt til nr. 4 1985. I et år kalte man seg “SOS-Magasinet”, før Samora ble navnet fra nr. 4 1986. Bladets tilblivelse var en demokratisk prosess. I utgangspunktet var det en samling av unge mennesker som var bekymret over samfunnsutviklingen og som ville gjøre noe for å få respekt for annerledeshet. Det kunne ha blitt en kafé; noen ville gjøre det til en organisasjon, noen andre til et enkelt samlingssted. Noen droppet ut og andre kom til, og til slutt kom idéen om et blad. Det som vokser fram, er omrisset av en plan hvis kjerne er å undersøke fakta, skrive og formidle til så mange som mulig. Å selge blader gjør man ikke bare for å tjene penger, men mer som et middel til å lytte oppmerksomt til hvordan andre reagerer på idéene og hvilke alternative tanker som finnes. Et historisk tilbakeblikk viser hvordan samfunnsutviklingen også har formet oss. En ny fase i kampen mot kolonialismen kommer på 1960-tallet: Borgerrettighetsbevegelsen mot segregering går inn i en avgjørende tid. Kvinnebevegelsen får inspirasjon fra svartes organisasjoner og tar kampen videre. Det er den nødt til, på grunn av sin spesifikke historiske rolle. Nye dimensjoner må tilføres kampen. ”Opprøret” i 1968-69, som bestod av opptøyer i Asia, Amerika og Europa, lister seg gradvis inn på Universitetet i Oslo. Utover 1970-årene er mange miljøer i Norge fortsatt preget av dette. Det er da Immigranten-kollektivet blir til. Å kalle dette engasjementet instinktivt, vil være en misforståelse. En ivrig søken etter kunnskap er en riktigere beskrivelse. Ikke kunnskap som mål i seg selv, men som ett av flere midler til forståelse. Bland noen mennesker som har erfaring med å vokse opp i en koloni med noen som klarer å se kvinner situasjon i et større perspektiv, ta i tillegg noen som intellektelt klarer å forstå viktigheten av rettferdighet og mangfoldighet – og kall gjerne resultatet for Immigranten-kollektivet. Fordi utgangspunktene er så forskjellige, er de nødt til å kryss-sjekke hverandre og være på vakt mot fanatisme. Tenk å overleve i en situasjon med AKP (m-l) med sine overfladiske ideologier på den ene siden og en oppblåst radikalisme blant svarte på den andre! Fra 1970-tallet av er det få politiske bevegelser som ikke er blitt kidnappet av AKP og andre dogmatikere. Kamp for mangfold og mot rasetenkning er et av unntakene. Kan det hende at dette er fordi man i utgangspunktet er mot en ideologi, dvs. rasetenkningen, og ikke nødvendigvis vil forplikte seg til å jobbe for en ideologi? En kombinasjon av å være subjektiv og objektiv, eksistensiell og intellektuell, reflekterende og praktisk på samme tid? Det kan hende det nettopp er det som gjør at man ikke bærer med seg én sannhet, én løsning eller ett mål og er blitt vant til å tenke kritisk og ha flere tanker samtidig. Å ta sjansen på å reise pekefingeren mot Astrid Lindgren eller Mahatma Gandhi blir et naturlig utfall av dette. Tidsskrifter er ikke kjent for å utløse politiske bevegelser, med ganske få unntak. Samora er – i all beskjedenhet – et slikt unntak; det er flere institusjoner og organisasjoner som springer ut av bladet. Enten som et resultat av eget initiativ, inspirert av arbeidet med bladet eller der enketindivider har økt sin kompetanse gjennom å være med på kollektivets diskusjoner og initiativer og benyttet sine posisjoner rundt om i samfunnet til å bidra til mangfold. Det kan være Antirasistisk Senter, en kvinneinstitusjon, den første nærradiostasjonen for minoriteter, Fattighuset, en scenekunst-institusjon som Nordic Black Theatre eller innflytelsesrike enkeltmedarbeidere i massemedia. En av de gamle medarbeiderne sa en gang: Før oss fantes det ikke rasisme i Norge. Med det mente han at før vi begynte å skrive om det, anerkjente hverken media eller politikere at også Norge led av denne råten. Spesielt mente de at noe slikt som statlig, institusjonalisert rasisme slett ikke kunne finnes i Norge. En slik diskusjon stod simpelthen ikke på dagsorden hos noen, hverken fagbevegelse, politiske partier eller frivillige organisasjoner. Selvsagt må vi dele æren med mange andre for at dagens situasjon ikke er slik, men vi var tross alt en av spydspissene. Det tok noen år før politikere flest skjønte hva vi snakket om. De hadde ikke fått med seg at norsk institusjonalisert rasisme faktisk bygde på en lang tradisjon som går tilbake til slavehandelen, koloniutbyttingen, jødeutryddelser og undertrykkingen av samer og andre minoriteter. Opp gjennom årene har vi presentert kunst og litteratur av forfattere fra den tredje verden, og av minoritetskunstnere i Norge. De har ofte vansker i kampen med de etablerte med å få arenaer til å uttrykke seg på, og med å få omtale. Også her går det en sammenhengende linje gjennom åra. Det er en del av et perspektiv vi hele tiden har forsøkt på beholde: Å se norsk politikk på premissene til folk fra den tredje verden som bor i dette landet. Vi håper og tror vi har klart det gjennom disse årene.  Legg til som favoritt (0) | Sett: 1025 | E-post
Kun registrerte brukere kan skrive kommentarer. |
||||
| Neste > |
|---|
Verdens nyheter
|
|
Login
Abonner på Samora
Copyright © 2005 - 2010 Samora magasin.
Maintained by Kongoi Media Productions
