Monday
Feb 06th
| Carlos D’l Puerto - av Astri Ghosh |
|
|
| onsdag 13. mai 2009 | ||||
 – Mange påstår at jeg forandret noe, men jeg er ikke sikker på det. Guttene prøver å uttrykke mitt budskap, sier Carlos D’l Puerto, og smiler mot de andre i bandet, som kommer ned fra hovedscenen på Rådhusplassen etter konserten under Melafestivalen.Astri Ghosh Med sin kombinasjon av tradisjonell cubansk musikk, vesteuropeisk klassisk musikk og moderne jazz, revolusjonerte Carlos D’l Puerto cubansk musikk på 70-tallet. I 1980 fikk hans gruppe Irakere en Grammy for beste latinsk plate, året etter ble de nominert til samme pris. Han er en av Cubas fremste bassister, han har fått mange andre utmerkelser siden den gangen og har høstet ros verden over for sin musikk. Vært bassanker i flere sentrale band. Men det er en beskjeden mann jeg møter. Han har nettopp kommet av scenen etter noen halsbrekkende tolkninger av nordiske sanger spilt på latinsk vis. Sverre Idris Joner på piano med Louis Alvaro Varona importert fra København på trompet, Pepe Espinosa fra Afro-Cuban All Stars og Cubanismo og Oslo-musikere Eduardo Cedeña og Sergio Gonzales fra bandet La Descarga. Han åpner kassen og pakker vekk sitt instrument. Tar av den svarte jakken med gullbroderi og paljetter. Tenner en røyk, setter seg ned på en trebenk ved artistteltet og ser ut mot Oslofjorden. – Nå kan vi begynne, sier han og smiler. – Dette har vært en magisk reise, forteller D’l Puerto. Det var lett å skjønne denne musikken. Sverre ringte meg. Jeg kom og fant vakker musikk jeg ikke kjente. Det var likevel ikke vanskelig å oversette den til mitt språk. Vi jobbet i 2-3 dager, det gikk spontant og naturlig. Det var også en anledning til å treffe gamle venner. På samme tid har jeg nå fått nye venner som allerede er blitt gamle venner! Det føles som om jeg har vært her i ti år. Han er fornøyd med musikken de har spilt på konserten. - Det er utrolig viktig å gi musikk en annen vinkling når det er god musikk. Gamle sanger man sang da man var liten. I karibiske sanger for eksempel, har det alltid vært sterke mennesker som har sunget sin egen musikk, de har alltid lagt noe nytt i musikken hver gang de sang en gammel sang. Det er som gamle jeans. Vi kjøper nye jeans, men de skal se ut som de er gamle. Folk vil smake nye ting, mener D’l Puerto. De er interessert i å gå til bunns, at det skal være enkelt, ikke komplisert. - John MacLoughlin var en del av den bevegelsen, forteller han. Han fikk oss til å skjønne hvordan musikk kunne trekke oss sammen som mennesker. Bassist, pedagog, komponist og forfatter, D’l Puerto ble født i 1951 og studerte klassisk musikk ved Havanas Amadeo Roldán konservatorium. Fem eller seks år gammel ble han sendt til å jobbe hos en frisør som var musiker om kvelden. Det var skjebnen som sendte ham dit, mener han. – Jeg var meget fattig. Jobbet i en frisørsalong. Frisøren var en trubadur. Det må ha vært skjebnen, en fattig type som meg kan ikke være så heldig. Han oppdaget at jeg hadde noe spesielt i meg. Han begynte å lære meg å spille gitar. Han sang og spilte, og jeg spilte med ham. Litt senere begynte D’l Puerto å spille bass. Det var en fysisk kamp å tvinge lyd ut av det store instrumentet. – Jeg måtte stå på en boks eller en stol for å spille. Og det forandret livet mitt. Vi ble en del av hverandre, bassen og jeg. Carlos D’l Puerto dannet den legendariske gruppen Irakere sammen med pianisten Chucho Valdés, altosaxophonist Paquito d’Rivera, trompetist Arturo Sandoval og vokalist Oscar Valdés. Irakere beveget seg uanstrengt mellom bop, jazzrock, cubansk perkusjon, afrorock som lignet på Osibisa, krydret med litt calypso og litt klassisk. Etter å ha spilt i 28 år med gruppa, fant D’l Puerto ut at han hadde lyst til å skrive lærebøker om elektrisk bass og cubansk musikk og undervise på musikkhøgskoler. For fem år siden flyttet D’l Puerto sin base til Turku. Han begynte å undervise i Finland og delta på musikkfestivaler verden rundt. – Jeg flyttet til Finland fordi jeg ble spurt om jeg var interessert i å dirigere høgskolens orkester i ett år. Hvorfor blir du ikke, spurte de. Jeg ble betatt av landet. I 45 år hadde jeg ikke hatt en følelse av et hjem. Den følelsen har jeg funnet der. Det føles helt fantastisk. Jeg savner ingen ting. Nå er jeg ikke 56 år gammel, jeg er fire år. Jeg tror at musikk er det eneste virkelige internasjonale språket. I Kroatia og Japan snakker de samme språk. For to år siden kom han ut med en ny plate der han hadde håndplukket gamle venner og yngre afrokubanske musikere i en ny gruppe, Impacto Cubano Orchestra. Musikken var en blanding av afro-cubansk og latinsk jazz, tradisjonell son og moderne afrorytmer. – Jeg kjemper alltid som om det var min første dag. Det er lett å bli motivert til å spille, forteller han. – Jeg er alltid åpen for nye utfordringer. Her i dag, tre dager i Cape Town, så drar jeg til Kina.  Legg til som favoritt (0) | Sett: 1429 | E-post
Kun registrerte brukere kan skrive kommentarer. |
||||
| < Forrige | Neste > |
|---|
Nytt SAMORA!
Årets siste nummer av Samora Magasin er ute.Samora er nå i sitt 33. år og er det eldste flerkulturelle magasin i Norden. Artiklene handler blant annet om: Tilstanden blant minoritetspolitikere etter valget, voldtektsbølgen, mobbing både på jobb og skole. Magasinet kommer ut fire ganger i året.
Klikk her for å abonnere på Samora.
Verdens nyheter
Login
Abonner på Samora
Copyright © 2005 - 2012 Samora magasin.
Maintained by Kongoi Media Productions
