Saturday
Sep 11th
| Tiger i fåreklær. Av Kari Stokke Nilsen |
|
|
| torsdag 30. juli 2009 | ||||
 Etter å ha rettledet norske fiskere siden 80-tallet, håper Kanapathipillai Sivarajah at han som pensjonist får gjort noe for fiskerne i hjemlandet Sri Lanka.Kari Stokke Nilsen I Skottland i 1954 ble den første tamilen invitert til Norge for å studere fiskeri. Han hadde kjørt motorsykkel fra Sri Lanka og traff noen fulle nordmenn som tok ham med til Stavanger (Du kan jo ikke studere fiskeri i Skottland!). På finurlig vis blir det hans ankomst til Norge som fører til at en av Tromsøs mest markante tamiler, Kanapathipillai Sivarajah, havner på Findus i Hammerfest 17 år seinere. Kommunestyret i Tromsø, Fylkestinget i Troms, Tromsø World Music Festival, Kontaktutvalget for innvandrere og norske myndigheter, Kontaktutvalget for Troms fylkeskommune og innvandrere, Internasjonalt fellesskap, Tromsø tamilforening, landsstyret i RV, studentutvalget i Tromsø. Sivarajah, som fyller 65 i september, har hatt en finger med i mye siden han kom til Nord-Norge og Tromsø. Han beskrives som en ressurs for både innvandrere og andre nordmenn, som en av “gamlegutta” i det internasjonale miljøet i Tromsø og som en veldig samfunnsengasjert person. I Tromsø er han å se på alt som er av offentlige debatter, særlig når internasjonale spørsmål er tema. – Det er en del av hverdagen å gå på møter, sier han til Nordlys. Litt forsiktig og uten superlativer forteller han om et liv som er levd i fiskeriene på Sri Lanka, i Japan, i Finnmark og siden 1980-tallet i Tromsø. I over ti år var han fiskerirettleder. Nå er han rådgiver på et varmt kontor med fiskeplakater på veggene i Fiskeridirektoratets lokaler i Strandgata. – Jeg sitter på kontoret og saksbehandler, sier han og ler. Han ler mye. Ikke høyt, men mye. Men han ler ikke når vi snakker om situasjonen på Sri Lanka. Nylig erklærte regjeringen seier over Tamiltigrene (LTTE) etter 26 år med væpnet kamp. LTTE erkjente også etter flere dager at deres leder Velupillai Prabhakaran var død. Nå er usikkerheten knyttet til hvordan de nærmere 300.000 internt fordrevne flyktningene behandles og hvordan situasjonen blir for tamilene etter tigrenes tapte kamp. – Det positive er at krigshandlingene er stoppet. Men tamilene som er i diaspora, vi vet ikke hva vi skal gjøre. – For de som har sin nærmeste familie på Sri Lanka er det særlig tungt. De er maktesløse, forteller Sivarajah. Tamiler over hele verden har i en årrekke overført penger til Tigrene for å støtte kampen om frigjøring fra singaleserne politisk. Nå er det ingen å støtte, og framtiden er uviss. Sivarajah ble i 1944 født helt nord på øya som da het Ceylon, i området hvor mange tamiler ønsker en egen stat. Området som i perioder har vært styrt av Tamiltigrene, men som nå er tilbake under regjeringens kontroll. Tigrene har bred støtte i diaspora, også i Norge. De har hatt en fungerende regje-ring, drevet sosialt arbeid og organisert opprydningen etter tsunamien. De har deltatt i fredssamtaler og inngått våpenhviler. Alle er blitt brutt. De er også en av verdens mest beryktede terrororganisasjoner, og har stått bak drap på ministere og rekruttert barnesoldater. De er anklaget for å ha brukt sivile som levende skjold og var pionerer innen selvmordsbombing. Sivarajah som har fortalt historier fra Hammerfest og Tromsø i høyt tempo på eget initiativ, er blitt vanskeligere å få på gli. – Hvorfor støtter du en slik organisasjon? – Uansett hvilke feil og mangler Tigrene har, så mener jeg vi begår feil hvis vi ikke støtter dem. Jeg har trodd vi kunne forandre dem, men det var vanskelig, sier Sivarajah. – Hva ville du skulle endre seg? – At organisasjonen skulle bli mer demokratisk, at de satset mer på utvikling og sosioøkonomiske forhold og mindre på det militære, sier han. På 1990-tallet tok Sivarajah kontakt med Tigrene direkte. Han tilbød sin kompetanse, og sa han ville være med på å bygge opp et velfungerende fiskeri på kysten av sitt hjemland. Tre ganger har han møtt den nylig drepte lederen Prabhakaran personlig og i flere perioder har han vært på Sri Lanka og jobbet. Han ble en stund omtalt som tigrenes “fiskeriminister”, noe han selv hevder bare var på fleip. – Har du fått utrettet noe? – Jeg har iallfall fått gjort mye papirarbeid. De er flinke til å utrede på Sri Lanka. Det de trenger, er penger og institusjoner, sier 64-åringen. Også i 2004 utredet han på tigrenes vegne, og etter tsunamien 25. desember samme år ble han kontaktet av dem igjen. De trengte hjelp og han dro rett over nyttår. – Da jeg kom tilbake, var mange av fiskerne jeg hadde jobbet med året før døde. Han ser ned. Lener hodet i den ene hånda. Sier ikke mer. Men tilbake til Norge på 1950-tallet. Den tamilske studenten som er lokket hit til landet av fulle nordmenn på tur, kommer i kontakt med Norges Godtemplar Ungdomsforbund (NGU). En avholdsorganisasjon som på sitt neste møte umiddelbart starter innsamling når de hører om de økonomiske problemene tamilske studenter har. Det blir starten på et fiskeriprosjekt på Sri Lanka som fortsatt eksisterte i 1968. Da viste 25-åringen Kanapathipillai Sivarajah avholdsfolket rundt på øya som er hans hjemland, og fikk sin første kontakt med landet i nord. Men NGU lykkes ikke med å skaffe Sivarajah jobb i Norge. Det klarer han selv. Et feiladressert brev havner på riktig sted, og plutselig har han et “offer of employment” i hånden. Findus i Hammerfest vil ha ham. Historiene fra den halvannen måned lange turen med fly til Genève og deretter haiking til Kristiansand er nok mange. På toget til Bodø har han med seg stabelvis med smurte skiver han har fått av kona til en tamilsk bekjent. På Hurtigruten til Hammerfest er han en av få utlendinger. Men Lofot-fiskerne syntes det er stas, og spanderer alt av mat og vin. Dette var på den tida Sivarajah fortsatt drakk alkohol. Før han hadde drukket opp kvoten sin, som han selv sier. Hva konstabelen tenker når Sivarajah og en harstadværing han har truffet på reisen tropper opp på politistasjonen klokken 6 om morgenen en søndag i april i 1972, er uvisst. Men kake får de. Og kaffe. Og de kommer seg til internatet der Findus-arbeiderne bor. Tamiler drev praktisk talt fiskeriene i nord på 1990-tallet. Sivarajah var en av de aller første som kom til Nord-Norge. Han blir på fileten i åtte år. Fra klokken 5 på morgenen er de på plass utenfor Findus’ lokaler. De deler ut brosjyrer før de selv går på jobb. AKP (ml)-erne fanger også Sivarajahs interesse. På Sri Lanka har han vært del av et radikalt miljø som kjempet for likestilling mellom tamiler og singalesere. I Hammerfest drives det fagforeningsarbeid og boikott av det borgerlige 1. mai-arrangementet. Sivarajah ler når han snakker om “de folkene”, men retter på seg selv og sier “oss”. For da han kom til Tromsø for å studere fiskerifag i 1980 engasjerte han seg både i studentpolitikken (det var ikke sitteplasser på studentorganisasjonenes møter!) og i den ordentlige politikken. To perioder i kommunestyret og én på fylkestinget for RV er det blitt. Han er særlig kjent for å ha kjempet for innvandrernes kår, og har noen seire. Blant annet fikk han lettet på kravet om 40 års botid for å få full pensjon, noe som er et problem for eldre innvandrere. Den kampen vant han etter å ha fått KrF med på laget. Misjonærer sliter nemlig med den samme problematikken. – Hva har det gitt deg å være så engasjert? – Jeg får en glede av å gjennomføre noe og se resultatene etterpå, sier han. Selv om Sivarajah sier han har vært radikal hele sitt liv, beskrives han som en pragmatiker mer enn en ideolog – og også som en klassisk sosialdemokrat! Han ler igjen. – Ja, Frp sa også at jeg hadde havnet i feil parti. Sivarajah kom altså til Hammerfest i april i 1972. Innvandringsstoppen var ikke innført i Norge, og det første han gjorde var å skaffe sin forlovede på Sri Lanka jobb på Findus. Hun kom, ble gravid, og i 1973 kom Sivarajahs første datter til verden. Men fødselen ble vanskelig. Under keisersnittet stoppet mors hjerte og hun havnet i koma. Legene visste ikke hva som hadde skjedd eller om hun ville våkne igjen. Venner tilbød seg å passe datteren mens Sivarajah levde i usikkerhet om hva som ville skje. Etter to og et halvt år døde kona. Datteren ble i den norske familien, for som Sivarajah sier: “etter det ble det litt vanskelig å ta henne”. – Det må ha vært en forferdelig tid? – Ja. Men det er over nå. Han har fortsatt kontakt med datteren, som bor i Hammerfest med mann og barn. – Hun har på en måte to foreldre, sier Sivarajah. Han ler igjen. Seinere traff han sin nåværende kone som også jobbet på Findus. De var begge utlendinger i fiskeriene, han fra Sri Lanka og hun fra Finland, og de flyttet seinere sammen til Tromsø. I 1978 giftet de seg i et hindubryllup på Sri Lanka. Etter hvert ønsket de å adoptere en jente fra Sivarajahs landsby nord på øya. Men adopsjonsbyråkratiet er ikke enkelt, særlig ikke når du ønsker ett bestemt barn. I tillegg mente norske myndigheter de to var for gamle til å bli foreldre. Men etter å ha engasjert advokat fikk de det som de ville. Satu kom til Norge i 1990. – Vi vant til slutt, sier Sivarajah. Etter toppen på 1990-tallet har antallet tamiler i nord sunket. Mange har flyttet til Oslo. Det tamilske miljøet i Tromsø teller rundt 40 personer og er organisert i Tromsø tamilforening. Forrige fredag møttes de til gudstjeneste for å minnes de døde i krigen. Ettersom Sivarajah er en av tamilene som har vært lengst i Norge, og i tillegg kjenner forvaltningsspråket og byråkratiet, er han blitt en ressurs, en mentor. Først mumler han bare bort at han fungerer som rådgiver, men innrømmer etter hvert at ikke bare tamiler, men også nordmenn spør om hvordan de kan søke penger og hvordan systemet fungerer. – Jeg liker ikke mystifisering. LTTE mystifiseres, men de er jo også mennesker. Det samme skjer med det norske systemet. Egentlig er det ikke så farlig, sier han. I Norge har støtten til Tamiltigrene vært forholdsvis enhetlig utad. Problemet er at det er vanskelig å være mot. Er du kritisk, sier du det ikke. Trusler har også her til lands vært del av bildet. Samtidig som tamilmiljøet i Tromsø er lite, er det heller ikke her uten indre splid. Nettopp spørsmålet om i hvor stor grad LTTE skal støttes, er splittende. – Jeg tror de fleste støtter målet, frigjøringskampen, men det kan være uenighet om metodene. Men det er synd det ikke går an å si at man ikke støtter LTTE, sier Sivarajah. I april i år fikk vi se et nytt bilde av den velintegrerte gruppen tamiler i Norge. Demonstrasjoner, knusing av den sri-lankiske ambassaden og tydelige krav om handling fra den norske regjeringen preget nyhetssendingene. – Jeg var overrasket over at de var så aktive politisk. Alle var plutselig så våkne, sier Sivarajah. Men han tror enkelte av demonstrantene har en for stor tro på hva Norge kan utrette. Han snakker i stedet om USA, India og Kina. Og stormaktsspillet. Etter at Erik Solheim hadde meklet fram en fredsavtale på Sri Lanka tidlig på 2000-tallet, var Sivarajahs reiser i landet veldig bra. Han kunne leie bil og kjøre rundt uten å bli stoppet. Han var gjest ved den norske ambassaden på 17. mai selv om alle visste han jobbet for Tigrene. Noen år seinere kjøpte han leilighet og lekte med tanken på å tilbringe pensjonisttiden i sitt første hjemland. Men forholdene var endret. Det var ikke lenger enkelt å ha jobbet med LTTE, og kriminelle drev mafiavirksomhet med bortføring av utlendinger mot krav om løsepenger. – I realiteten viste det seg å være veldig vanskelig å flytte. Det er jeg forbanna på, sier han. I stedet skal familien flytte til Oslo – og forhåpentligvis kan han drive sitt fiskeriprosjekt videre når situasjonen på øya avklares. Han har tro på at eksiltamiler er villige til å hjelpe. Han så mange av dem etter tsunamien. Men samtidig tror han tamilenes skjebne er fullstendig avhengig av hvordan singaleserne behandler dem. Og han nekter å gi opp. – Mange er redde det ikke blir bra, at ingenting forandrer seg. Men det vet vi ikke. Etter 30 år med krig kan vi ikke bare si de ikke vil forandre seg. Og han gjentar. – For det vet vi ikke.  Legg til som favoritt (0) | Sett: 1459 | E-post
Kun registrerte brukere kan skrive kommentarer. |
||||
| < Forrige | Neste > |
|---|
Verdens nyheter
|
|
Login
Abonner på Samora
Copyright © 2005 - 2010 Samora magasin.
Maintained by Kongoi Media Productions
