Thursday
Feb 09th
| Og du blir asiat så langsomt at du tror du er hvit |
|
|
| torsdag 14. mai 2009 | ||||
 Rune Berglund Steen Rune Berglund Steen Jeg har i noen år fulgt med på frekvensen av blandingspar i Oslo. Uten å kunne føre statistisk belegg, synes det nokså klart at frekvensen har gått betraktelig opp. Det er blant annet positivt å se at vietnamesiske jenter langsomt har begynt å gjøre sin integreringsjobb overfor norske gutter, om guttene så er av etnisk norsk, afrikansk eller annet asiatisk opphav. Også pakistanske jenter (og for den saks skyld pakistanske gutter) har kommet seg litt, selv om det ennå kan ta noen få år før det blir merkbart i ekteskapsstatistikken som en hel masse Uzma Pedersen. Dette nervøse monitoreringsprosjektet begynte i plutselig etnisk engstelse, da jeg i noen år bodde sammen med en jente fra Ghana. Det var rett og slett noe betryggende i å se andre blandingspar på gata i Oslo. Shoppingsenteret Downtown i min fødeby Porsgrunn var derimot en spøkelsestur i 1999 – det var som å komme til Helsinki; knapt et mørklett ansikt å se noe sted i flakkende, hvite folkemengder. Det føltes ensomt å være oss to der, og litt utrygt. Vi holdt om hverandre ekstra tett, husker jeg. Det var ikke slik at vi opplevde mye åpen rasisme. Den ene av i alt to ganger vi i løpet av seks år ble utsatt for rasistisk sjikane, var da en narkoman på Karl Johan kalte min utkårede pakkis. Jeg tok umiddelbart affære med upresisjonen; selv hva rasisme gjelder finnes det formkrav. Den andre gangen var da en brother tiltalte henne med spontan forferdelse da han så oss kysse: Sister, what are you doing! Det er denne kontinentale greia, sa hun. Man hilser på folk fra kontinentet even if you don’t know them from Adam. Og kontinentet mener det har en rett til å fange. Nei, det var ikke den åpne rasismen vi var engstelige for. Det var heller følelsen av de store skarene av hvite folk som du bare ikke vet hvor du har hen. Den dagen Fremskrittspartiet for første gang var landets største parti på meningsmålingene, husker jeg som en rystelse, en dag hvor jeg gikk omkring og ikke følte at noe omkring meg, ikke engang lysmaster eller husvegger, var til å stole på; alt kunne når som helst komme ramlende ned. Jeg husker at en av talerne på Youngstorget etter drapet på Benjamin Hermansen oppfordret folkemassen til å gå hen og lage masse brune barn. Jeg er desto mer glad for å kunne observere at det jobbes med saken, både i det skjulte og, nå som våren har kommet, i ikke så rent få av landets parker. Gitt det plutselige vårsleppet av kyssende par, er det definitivt ikke snakk om snikformering. Heller ikke FrP slipper unna denne våronna. Samtidig som FrP har jobbet utrettelig for å holde gammelt, samfunnsødeleggende tankegods i hevd, går ikke rent få av deres velgere hen og gifter seg asiatisk. Kjærligheten – med et innslag av arrangert ekteskap – er der som en forræder i deres midte. Jeg har spurt meg selv hva jeg hadde savnet hvis det etnisk norske faktisk ble borte. Jeg har kommet fram til at omtrent det eneste jeg ville betrakte som et tap, er de blonde hestehalene som nå inngår som en del av standarduniformen for kvinnelige politibetjenter. Jeg kan ikke forklare hvorfor denne spesielt autoritære delen av kvinnelige politibetjenters bekledning – og omtrent ingenting annet – vekker en slik nasjonalistisk sentimentalitet i meg. Det skyldes eksempelvis ikke at jeg har våknet opp i fyllearresten spesielt mange ganger, og heller ikke at jeg prøvde å kysse en av dem i russetida – det hadde jeg virkelig ikke tort. Om ikke annet har hestehalen blitt en liten gløtt inn i en nasjonalistisk verden, som kanskje det eneste fenomenet som gjør det mulig for meg å forstå at det finnes en type ”norskhet” som noen vil savne. Likevel klarer jeg ikke mer enn å trekke på skuldrene over det. Skulle jeg noen gang våknet opp i fyllearresten, ville jeg trolig møtt en hijabisert politibetjent med akkurat samme ærefrykt – og sentimentalitet for det nye, versus det gamle, Norge. Enn så lenge håper jeg likevel at de blonde hestehalene las i fred. I Kulturminneåret 2009 har de krav på vern. Når jeg ikke plages mer over norskhetens iboende forgjengelighet, er det kanskje også fordi den eneste norskheten jeg har en mer omfattende sentimentalitet overfor, for lengst er tapt: arbeiderklassebokserne i Porsgrunn, gråbeinsgården på Tøyen hvor min mormor bodde. Tross sentimentaliteten er 20-tallets Østkant-Oslo heldigvis borte, mer på grunn av en viss grad av sosialdemokrati enn innvandring. Og innvandringen er i ferd med å bli en renessanse, er i ferd med å gi Østkant-Oslo en vitalitet den kanskje aldri hadde. Jeg har likevel lært å vokte meg for falsk optimisme. I den verdensfjerne hvite genpoolen Nydalen, hvor jeg nå bor, har jeg flere ganger latt meg lure: Unge, hvite gutter som spaserer hånd i hånd med overdrevent snertne, thaibrune jenter med skyggelue, eller enda høyere mangafaktor enn det. Men i Nydalen er farge et rent sosialt fenomen – det er Syden og solarium. Likevel kan jeg ikke unngå å betrakte alle de solbrune ansiktene som et tegn på at noe kommer til å vokse sammen, på at vi alle langsomt er i ferd med å bli asiater – selv om noen nyfødte ennå starter pro-sessen på null.  Legg til som favoritt (0) | Sett: 1702 | E-post
Kun registrerte brukere kan skrive kommentarer. |
||||
| < Forrige | Neste > |
|---|
Nytt SAMORA!
Årets siste nummer av Samora Magasin er ute.Samora er nå i sitt 33. år og er det eldste flerkulturelle magasin i Norden. Artiklene handler blant annet om: Tilstanden blant minoritetspolitikere etter valget, voldtektsbølgen, mobbing både på jobb og skole. Magasinet kommer ut fire ganger i året.
Klikk her for å abonnere på Samora.
Verdens nyheter
Login
Abonner på Samora
Copyright © 2005 - 2012 Samora magasin.
Maintained by Kongoi Media Productions
