Wednesday
Feb 22nd
| Norske verdier |
|
|
| søndag 28. august 2011 | ||||
 Nordmenn er bekymret for antisemittisme og vil ikke ha flere innvandrere. Norge tvangsreturnerer palestinske asylsøkere til Gaza mot FNs anmodning og samtidig som Ship to Gaza trolig vil nektes adgang. Og samtidig med israelsk bombing. Det er sommer i Norge.Av Rune Berglund Steen Integreringsbarometeret 2010, Holdninger til innvandrere, innvandring og integrering”, gjennomført av TNS Gallup for Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), har fått noen av sommerens overskrifter. For første gang på lenge ønsker et flertall av den norske befolkningen at Norge ikke skal ”slippe inn” flere innvandrere. Å spørre om nordmenn ønsker eller ikke ønsker flere innvandrere, er i en internasjonalisert virkelighet omtrent like meningsfullt som å spørre om man ønsker å se flere rødhårede i gatebildet. Det er også et spørsmål hvilket menneske- og samfunnssyn det dypest sett representerer når vi fortsetter å måle vår sans for andre mennesker på denne måten. Er det for mange eller for få gamle i Norge? For mange tykke? For mange tynne? For mange barn? For mange kvinner? For mange funksjonshemmede? For mange jøder? For mange svarte? Eller den saks skyld, for mange millionærer? Det er utvilsomt et vanskelig poeng å få gehør for i dagens debattklima, men bør vi ikke etterstrebe et annet mellommenneskelig plan enn dette? Er ”inn-vandrere” og ”ikke-innvandrere” virkelig en menings-full måte å gruppere mennesker på? Hvor mye vesentlig sier disse kategoriene om mennesker – sier de egentlig noe vesentlig i det hele tatt? Er ”innvandrer” eksempelvis en sentral egenskap når vi velger hvem vi liker og ikke liker, i alle fall for de fleste av oss? For meg oppleves hele spørsmålsstillingen fremmed. Det bekymrer meg at den opplevelsen ikke synes å deles av flere. De sterke reaksjonene mot antisemittismen i oslo-skolen viser et folk som stadig har evnen til å reagere mot rasisme og diskriminering, selv om det gjenstår å se om samfunnet faktisk klarer å slutte ring om de jødiske barna på et vis som betyr noe for dem i hverdagen. Uansett må det bekymre at evnen til å reagere for noen synes å være svært selektiv. Evnen til å rystes over forekomstene av antisemittisme bør simpelthen ikke kunne leve side om side med opp-fatningen av ”innvandrer” som en negativ statistisk kategori. Som politisk styringsinstrument er et spørsmål om man ønsker flere innvandrere eller ikke verdiløst. Det indikerer nordmenns holdning til ett avgrenset spørsmål, men sier ingenting om hvilke politiske konsekvenser som bør utledes, hvis noen. Når spørsmålet ikke inngår i en mer representativ helhet som viser bredden i folks synspunkter, begår det også en urett mot de som blir spurt. Spørsmålet reduserer dem til kun ett aspekt, som om alt de ellers har av meninger og verdier plutselig skulle være helt uten betydning. Det er nemlig grunn til å tvile på at et flertall nordmenn faktisk ønsker den typen politikk som vil medføre en reell innvandringsstopp. Ønsker du at det skal være mulig for mennesker på flukt fra krig og undertrykkelse å søke asyl i Norge? Er det galt å tvangsreturnere mennesker til tortur i vår samtids verste diktaturer? Ønsker du at Norge skal ta imot overføringsflyktninger som har levd i årevis i FNs leire, på anmodning fra og i samarbeid med FN? Bør Norge følge FNs ledelse i vurderingen av asylsøknader? Bør arbeidsgivere ha muligheten til å hente arbeidskraft som de trenger fra andre land? Bør arbeidsinnvandrere som jobber her i flere år, ha muligheten til å leve sammen med sin ektefelle og sine barn? Svarer du ja på bare ett av disse spørsmålene, er du reelt sett ikke for en innvandringsstopp. Et ”ja” på enkelte av spørsmålene betyr faktisk at du ønsker en oppmykning. Verdiene finnes Det spørs om alle sider spesielt ved dagens strenge asylpolitikk er i tråd med det norske folkets faktiske meninger og verdier. For seks år siden gjennomførte TNS Gallup en annen undersøkelse, den gang på vegne av NOAS, som nettopp tok for seg folks verdier. Temaet var hvilken betydning FN bør spille i norsk asylpolitikk. Undersøkelsen indikerte at det store flertallet av den norske befolkningen mente at FN skal sette standarden: • 37,1 % mente at kvoten for overføringsflyktninger burde forbli 1000, mens 42,3 % mente den burde økes. Nesten 80 prosent var altså for at Norge skulle fortsette å ta imot overføringsflyktninger. • 57,6 % mente at FNs vurderinger av hvilke grupper av asylsøkere som har behov for beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag, generelt bør følges. Bare 33,3 % mente at dette skal være helt opp til utlendingsmyndighetene. • 67,7 % mente at Norge bør følge FNs anmodning om å ta tilbake enkelte alvorlig syke barn som hadde blitt tvangsreturnert til Kosovo. Palestinerne i gatene Dagens asylpolitikk står i ganske skarp strid med disse verdiene. Bare for å ta behandlingen av én gruppe: I skrivende stund har Israel bombet mål på Gaza-stripen for tredje dag på rad. En gruppe palestinere har siden mai bodd i et telt utenfor Kulturkirken Jakob i Oslo sentrum, etter at flykt-ningleiren de satte opp i Spikersuppa ble fjernet av politiet. Norske myndigheter har, tross den israelske blokaden som har kostet så vel palestinske som tyrkiske liv, klart å tvangsreturnere ti avviste palestinske asylsøkere til Gaza så langt i år. I tillegg har ti palestinere blitt tvangsreturnert til Vestbredden. At Ship to Gaza trolig aldri vil nå havn, er ikke til hinder for at norsk asylpolitikk fortsetter å fungere med den effektivi-tet den har begynt å bli kjent for. Når Norge har en FN-stridig asylpraksis for flere grupper av asylsøkere, er det i stor grad en arv fra høyreleder Erna Solbergs tid som ansvarlig statsråd. Den rødgrønne regjeringen har forpleid disse innstramningene godt, men det var hun som fant opp mye av kruttet. Det mest markante unntaket er nettopp den FN-stridige innstramningen for palestinere som fant sted i 2009. Norsk praksis ble snudd på hodet nesten over natten: Fra å gi opphold til så godt som 100 prosent av palestinerne fra de okkuperte områdene, har norske myndigheter deretter gitt avslag til ca. 75 prosent. Innstramningen kan ikke spores tilbake til noen reell forbedring i de okkuperte områdene; dette handler om norske nasjonale hensyn, primært at det begynte å komme en del flere palestinske asylsøkere enn politisk opportunt for en regjering som lever i frykt for opposisjonen. Innstramningen er et vitnesbyrd om hvordan asyl-politikken langt på vei utspiller seg i et vakuum til side for samfunnet som sådan – til side nettopp for de meningene og verdiene som IMDis undersøkelse ikke spør om. Det er åpenbart vanskelig å forene denne innstramningen med det sterke engasjementet for palestinernes skjebne ikke bare i store deler av den norske befolkningen, men også i flere av regjerings-partiene. Det er i det hele tatt et sterkt engasjement for palestinere – i Palestina. Slik sett må man regne med at regjeringens empati vil trå inn straks palestinerne er tvangsreturnert til humanitær elendighet og menneskerettsbrudd på okkupert jord. Skal vi ha en innvandringsstopp, slik flertallet av befolkningen angivelig vil ha, må vi gi avslag til de siste 25 prosentene av palestinerne som kommer hit også og sende dem tilbake til okkupasjon. Jeg tviler på at det er et reelt ønske i et flertall av den norske befolkning. Mislykket integrering De andre spørsmålene som faktisk ble stilt i IMDis undersøkelse, indikerer et ganske sammensatt sett med holdninger. Flertallet forblir bekymret for integreringen. At integreringen er mislykket, er en slik vedtatt sannhet som ingen fakta kan få has på. Faktum forblir at mye går i riktig retning hva gjelder eksempelvis utdannelse og arbeid, og ikke minst at utviklingen i Norge er bedre enn i mange av landene omkring oss. Spørsmålet er hvilke konsekvenser det kan ha for samfunnsutviklingen at vurderingen av situasjonen er såpass krisepreget. En grunnleggende positiv holdning hos befolkningsflertallet kommer derimot til uttrykk når åtte av ti helt eller delvis mener ”Det er positivt for barn å gå på skole med elever fra ulike kulturer”. Det er også interessant at rundt én av ti respondenter svarer at de har vært vitne til diskriminering på grunn av hudfarge eller utenlandsk bakgrunn bare i 2010, aller mest på utesteder, men også på skoler og arbeidsplasser. Mange er opptatt av å benekte at diskriminering finner sted – men så skjer det altså foran øynene på et representativt utvalg for det norske folk. Det spørs likevel om det er nok til å legge debatten død. Mer nedslående er det at nesten 4 av 10 er imot bruk av hijab selv på gata – mer eller mindre det mest av-slappede offentlige rommet som finnes, hvor de fleste av oss bør ha rett til å være og føle oss som selvstendige individer. Det er åpenbart at ikke alle ønsker at Norge fortsatt skal være et fritt land. Sommerens agurk FrPs innvandringspolitiske talsperson Per Willy-Amundsen fikk også sine sommeroverskrifter når han hevdet at de andre politiske partiene ønsker å bytte ut den norske befolkningen. For egen del bytter jeg ut Per Willy-Amundsen hvilken dag som helst. Kilde: • Integreringsbarometeret 2010, Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). Tilgjengelig på http://www.imdi.no/no/Nyheter/2011/Integreringsbarometeret-2010/  Legg til som favoritt (0) | Sett: 481 | E-post
Kun registrerte brukere kan skrive kommentarer. |
||||
| < Forrige | Neste > |
|---|
Nytt SAMORA!
Årets siste nummer av Samora Magasin er ute.Samora er nå i sitt 33. år og er det eldste flerkulturelle magasin i Norden. Artiklene handler blant annet om: Tilstanden blant minoritetspolitikere etter valget, voldtektsbølgen, mobbing både på jobb og skole. Magasinet kommer ut fire ganger i året.
Klikk her for å abonnere på Samora.
Verdens nyheter
Login
Abonner på Samora
Copyright © 2005 - 2012 Samora magasin.
Maintained by Kongoi Media Productions
