| Innvandrerkupp eller kuppede ”innvandrere”? |
|
|
| fredag 18. november 2011 | ||||
![]() Bashe Musse: Valgt inn i APs bystyre Like etter fylkes- og kommunalvalget i september i år kom Fremskrittspartiets tidligere formann, og nåværende gruppeleder for Fremskrittspartiets bystyregruppe Carl I. Hagen, med det jeg må si føltes som et litt smakløst angrep på minoritetsbefolkningen i byen, spesielt rettet mot Arbeiderpartiets velgere. Begrunnelsen var at ved hjelp av kumuleringer og slengere endte Arbeiderpartiet opp med at 11 av 20 bystyrerepresentanter for partiet har minoritetsbakgrunn. Dette ble kategorisert som et ”innvandrerkupp” av Hagen, som advarte mot et mulig ”misbruk” av det norske demokratiet, og med en massiv oppslutning om synspunktene fra ”innvandrerkritikere” i ulike fora. Jeg deltok selv i en rekke av disse debattene på Facebook og andre steder, med til tider ganske hatsk retorikk, og må si at jeg fremdeles ikke skjønner problemstillingen som stilles opp. En liten digresjon, ordvalget her er interessant, fordi man stempler minoriteter som innvandrere. Dette selv om flere av disse er både født og oppvokst i landet. Når de samme menneskene så klager over manglende integreringsvilje hos disse minoritetene lyder dette en smule hult. En befolkningsgruppe man har klaget på manglende demokratisk sinnelag hos, deltar i valget og bruker muligheten til å gi kumuleringer på eget partis liste og gi slengere til kandidater fra andre partier. Men istedenfor å berømme at minoritetene deltar så klager man over at de gjør det. Klagen over at man fra minoritetene kun gir kumuleringer til ”sine egne” faller gjennom enkelt og greit fordi dette ikke stemmer. Bare for å ta et banalt poeng først, minoriteter er ikke én gruppe, men en masse ulike grupper. Da må man mene at pakistansk-norske har stemt frem kun pakistansk-norske, somalisk-norske har stemt frem somalisk-norske etc? La oss se litt på det. Den unge arbeiderpartipolitikeren som fikk flest stemmer av alle minoritetsrepresentantene kommer fra Bahrain, et land vi knapt har andre innvandrere fra. La meg også ta luften ut av ”muslimer stemmer på sine egne” ballongen også en gang for alle, denne personen er sjia-muslim, og hører da til en ofte forfulgt minoritetsgruppe blant muslimer. Stemmene han fikk hadde kun med én ting å gjøre, hardt arbeid. Han var høyt og lavt, sent og tidlig, på alle mulige og umulige arrangementer og stod på hele veien inn. Heller enn å innrømme at disse menneskene har vært dyktigere og arbeidet hardere og oppnådd suksess gjennom dette beskylder man dem altså mellom linjene for juks, og insinuerer at her har noe ulovlig, eller i beste fall uetisk, skjedd. Dessverre. Ja, de har brukt de mulighetene vårt demokrati gir dem. Heller enn å anklage dem burde Hagen berømme dem for å følge i de samme demokratiske fotsporene som så mange andre grupper har gjort før dem, og dermed faktisk være en integrert del av det norske samfunnet. Var det ikke nettopp integrert man ønsket at de skulle bli? Dessuten, man legger til grunn noe jeg ikke har sett noe datamateriale som underbygger, nemlig dette med at det kun var ”deres egne” som stemte på dem. I et meget godt blogg-innlegg gikk TV2 journalisten Kadafi Zaman nettopp inn på dette. Han trakk frem det sterke lokale engasjementet på Holmlia til for eksempel nigeriansk-norske Elvis Chi Nwosu, og en rekke andre av ”kuppmakerne”. De fleste av disse har en sterk appell langt utover rekkene av ”sine egne”. Etniske nordmenn med familierøtter som kan spores tilbake til Harald Hårfagres dager kan nemlig også finne på å stemme på en ”innvandrer”, rett og slett fordi de ser på vedkommende som en brennende sjel med visjoner, ønsker og tanker som finner gjenklang hos dem selv. Selv om Hagen fikk massivt motbør med de sedvanlige rasismebeskyldningene, var det imidlertid enkelte spørsmål jeg synes ingen stilte, som man faktisk trenger svar på. Poenget er nemlig at problemet ikke ligger hos Carl I. Hagen, eller i hvert fall ikke kun der. Det har seg nemlig slik at hvis situasjonen etter et slikt ”kupp” er at bystyret som helhet har en minoritetsandel som omtrent samsvarer med minoritetsandelen i byen, så sier det også noe viktig om situasjonen før dette angivelige ”kuppet”. Det betyr nemlig at listene fra de ulike partiene til bystyret i utgangspunktet var veldig negativt skjevfordelte mot minoritetsbefolkningen. Faktisk betyr det at de fleste andre partier fremdeles har en slik skjevfordeling, siden overrepresentasjonen av representanter med minoritetsbakgrunn hos Arbeiderpartiet kun korrigerer totalen i bystyret tilbake mot en jevn fordeling. Nå skal det også sies at Arbeiderpartiet neppe stilte en rekke av disse representantene med minoritetsbakgrunn opp på listen uten en liten baktanke om at disse ville hente inn er lang rekke ekstrastemmer, og plasseringer på ”kampplass” er nok tenkt først og fremst som en motiverende faktor. Dette i seg selv er ikke nødvendigvis noe negativt, man kan heller velge å se på det som en anerkjennelse av disse politikernes evner til å drive en effektiv valgkamp. Men viktigere og enda mer interessant blir dette når man ser hva partiene velger å gjøre ut av det i etterkant av en slik situasjon. Hva gjør man så med disse representantene etter at valget er over? Jeg tenker da på fordelingen av diverse tunge politiske verv som komiteledere, komitenestledere , eller hvem som blir gruppeledere, eller for den saks skyld byråder og byrådssekretærer. Her er det kanskje greit også å nevne at dette ikke er en ny problemstilling. I en sak i klassekampen fra 2005 klager en rekke politikere med minoritetsbakgrunn over nettopp dette. ("Tas ikke på alvor", klassekampen 20. april 2005). Her sier Shahbaz Tariq, som på den tiden hadde trukket seg ut av Arbeiderpartiet men som nå er tilbake, at partiene ikke setter ordentlig pris på minoritetspolitikerne og ikke ser at de sitter på genuine ressurser. Andre, som den tidligere Rødt politikeren Arulnesan Mariyanayagam beskyldte partiene for å se på minoritetspolitikerne kun som stemmekveg. Hvordan står det så til 6 år senere? Hvor mange minoritetspolitikere har kommet frem til mer fremskutte posisjoner i hovedstaden etter valget? Svaret er litt dystert; ikke én eneste en. Ja, med ett interessant unntak da, Mazyar Keshvari fra Fremskrittspartiet. Interessant også med partiene som dannet byråd ikke fant noen i sin betydelige medlemsmasse med minoritetsbakgrunn som de kunne bruke som byråder eller byrådssekretærer. Bildet er nesten det samme når vi skuer utover bydelsutvalgene. Her er det imidlertid Arbeiderpartiet som har funnet plass til en partiveteran, tidligere nevnte Shahbaz Tariq, som har er valgt til leder for bydelsutvalget i Søndre Nordstrand, samt en annen arbeiderpartipolitiker som er valgt som nestleder i bydelsutvalget i Stovner bydel. Situasjonen er ikke veldig anderledes utover landet. Politikere med minoritetsbakgrunn gjør en solid innsats og deltar, men hoppes gjerne over når posisjoner skal deles ut. Poenget er ikke at det skal være en fordeling som skal stemme ned til siste milimeter, men at partiene skal vise at de tar politikerne med minoritetsbakgrunn på alvor som politikere, ikke som "pynt". La oss bare se på dette "innvandrerkuppet" i Arbeiderpartiet i Oslo igjen, i bystyregruppen til Arbeiderpartiet med en overvekt av minoritetsrepresentanter greide man altså å ikke finne en eneste politiker man kunne sette inn som komiteleder eller komitenestleder? Det må sies å være svakt. Det var altså Fremskrittspartiet som skulle til for å få en komitenestleder i Oslo bystyre med minoritetsbakgrun Legg til som favoritt (0) | Sett: 503 | E-post
Kun registrerte brukere kan skrive kommentarer. |
||||
| < Forrige | Neste > |
|---|