Monday
Feb 06th
| Er “Négritude” død? - av Joh Ekolo |
|
|
| torsdag 30. april 2009 | ||||
 Med jevne mellomrom blusser det opp til ny debatt om afrikansk og panafrikansk litteratur i Afrika men også i europeiske land med stor afrikansk befolkning. Et av de spørsmålene som blir tatt opp ofte er om det i det hele tatt finnes noe som heter afrikansk og panafrikansk litteratur, og hva er det man egentlig mener med dette. Joh Ekollo Det meste av de litterære verker, dvs. romaner, dikt, essay osv. det her er snakk om, er skrevet på fransk, engelsk og portugisisk. Debatten foregår også stort sett på fransk og på engelsk. Der brukes det andre termer, som for eksempel “Litterature négro-africaine” eller “Litterature noire”, og på engelsk brukes det oftere “Black Litterature”. Det som menes er litterære verker som er skrevet av personer med bakgrunn i Afrika og diaspora. For å forvirre leseren enda mer har jeg inn-ført egne termer på norsk: Termen “svart” som det ville være naturlig å bruke synes jeg er lite elegant, og “negro” kan fort bli misforstått og er i grunnen uakseptabelt. Jeg velger å bruke termen “Afrikansk” med A istedenfor a: med det menes litteratur skrevet av personer født i Afrika og personer av afrikansk herkomst fra andre deler av verden. Det siste jeg skal peke på innledningsvis er hva mitt utgangspunkt er: det jeg skriver nedenfor er de subjektive meninger jeg har som “lecteur avisé”. Dvs. det jeg som ivrig leser av afrikansk ogpanafrikansk litteratur i en 40-års periode sitter igjen med etter alle disse årene. Jeg ser på temaene og utviklingen av disse først og fremst i et historisk perspektiv. Det det er mest naturlig å begynne med for meg er “Négritude”-bevegelsen. Den er kanskje den mest innflytelsesrike be-vegelse blant afrikanske og panafrikanske forfattere. Tre personer står sentralt idenne bevegelsen: De er Aimé Césaire, Léopold Sédar Senghor og Léon Damas. De traff hverandre i Paris i begynnelsen av 1930-årene, da de gikk sammen på Lycée Louis-Le-Grand. Sammen publiserte de tidsskriftet “L’etudiant noir” (Den afrikanske studenten). Césaire, Senghor og Damas skrev først og fremst dikt, men publiserte også en rekke essayer og skuespill (Césaire). Senghor og Césaire ble senere politikere i henholdsvis Martinique og Senegal, Senghor ble president. Césaires dikt “Cahiers d’un retour au pays natal” er ansett av mange for å være et av hovedverkene i denne litterære beve-gelsen. Etter disse tre kom det mange flere forfattere fra forskjellige land i Afrika og Karibien, alle var fransktalende og skrev på fransk. Men hva handlet (noen vil si handler) Négritude om? Césaire definerte det på denne måten: “Det er å være bevisst av å være Afrikaner (svart), den enkle anerkjennelsen av et faktum, som impliserer aksept, å ta hånd om egen skjebne som Afrikaner, sin historie og sin kultur.” Det er flere andre definisjoner av Négritude, av blant andre Senghor, men de bringer andre aspekter ved begreper som er mer filosofiske og ideologiske, og faller dermed utenfor rammen av denne artikkelen. En stor andel av de verkene som kom i kjølvannet av trioen Césaire, Senghor og Damas fra perioden 1935 og fram til tidlig på 1960-årene, var dikt. Men det ble også skrevet en del romaner og skuespill. De typiske temaene var kolonisering og dens fatale konsekvenser, uttrykk for fryd og begeistring for de forskjellige “afrikanske kulturer”, å være afrikaner (svart) og stolt, om valg mellom afrikanske tradisjoner og verdier på den ene siden, og modernitet (les europeisering) på den andre, om afrikansk humanisme osv. Et typisk eksempel som mange skolebarn i de fransktalende land i Afrika lærte på skolen i slutten av 1960-årene og sikkert også senere, er diktet av Bernard Dadié “Je vous remercie mon Dieu de m’avoir créé noir” (Jeg takker deg Gud for å ha skapt meg som “Afrikaner”). Diktet handler om å om hvor fint det er å se ut som en afrikaner. Hva med de engelsktalende og portugisisktalende forfattere? Som sagt ovenfor var négritude-bevegelsen en fransktalende bevegelse. Det viser seg også at de over lang tid visste ikke noe eller veldig lite om afrikanere som skrev på andre språk, som for eksempel engelsk. Det var for så vidt gjensidig. De visste lite om hverandre av, mystiske grunner. Det var først mot slutten av 1950-årene at de ble klar over hverandres forfatterskap. Et viktig bidrag i den retningen var “First International Congress of Black Writers and Artists”, som ble arrangert i 1956 i Paris av blant andre forlaget “Présence Africaine”. Det var første gang noe slikt ble arrangert og første gang de kom sammen i det hele tatt. Kongressen samlet for første gang svarte forfattere fra Afrika, Karibien og Amerika. Noen av disse skrev om de samme temaer som de såkalte négritude-forfattere, spesielt mange av forfatterne fra Afrika. Jeg tenker spesielt på forfattere som Amos Tutuola eller Jomo Kenyatta (mest kjent som Kenya første president). De første verkene fra den mer kjent Chinua Achebe handlet også om de samme temaene. Temaene som ble omhandlet i dikt og romaner skrevet av de afrikansk-amerikanske forfattere, kunne lett også klassifiseres innenfor négritude-bevegelsen, Langston Hughes og Richard Wright. Den gangen kunne man snakke om Afrikanske forfattere og om Afrikansk litteratur. Totalt sett var de få, og temaene de skrev om handlet om mer eller mindre det samme. Det var også en kjensgjerning at négritude-bevegelsen hadde mange kritikere blant afrikanere. Mye av kritikken kom frem i løpet av 1960-årene og senere. Mest kjent er kanskje Wole Soyinka som sa om négritude at “The tiger does not proclaim its tigertude, it jumps”. Soyinka mente det ikke var noen mening med en sånn glorifisering av afrikansk kultur og afrikanere. Yambo Ologwem (Bound to Violence) gikk enda lenger og mente at afrikansk historie var heller full av grusomheter og kunne ikke glorifiseres i det hele tatt. Marcien Towa (Négritude ou servitude?) mente at négritude var uttrykk for kolonisert mentalitet (servitude) og ikke frigjøring. Den siste kritikken var kanskje rettet først og fremst mot Senghors teser. Det kom flere kritikere etter hvert, blant andre velkjent Maryse Condé. I dag er négritude-bevelgelsen mer eller mindre død. Allerede i midten av 1960-årene begynte mange forfattere å snu mer mot interne forhold i Afrika og andre steder. Det begynte å bli mer og mer kritikk av afrikanske ledere og andre forhold ved afrikanere. Césaire begynte allerede i “La tragédie du roi Christophe” i 1963, men også forfattere som Sembene Ousmane og Mongo Bèti har fulgt opp. Ved utgangen av 1980-årene var afrikansk litteratur så mangfoldig og variert og hadde så mange forskjellige inspirasjonskilder at det allerede da hadde blitt vanskelig å snakke om en “afrikansk litteratur”. Men at négritude-bevelgelsen var begynnelsen og inspirasjonen til mye av det som kom etterpå, er jeg i alle fall ikke i tvil om. En stor del av de fransktalende afrikanske skoleelever i Afrika lærer fortsatt om Césaire, Senghor og Damas; disse er for dem deres Afrikanske litterære klassikere, for så vidt også deres kritikere. Jeg tror derimot ikke at mange unge franskmenn, spesielt de mange franskmenn med afrikansk bakgrunn, lærer så mye om dem eller deres verker og det er synd. For flere av de spørsmålene de skrev om den gangen, som spørsmålet om en afrikansk identitet, er fortsatt tema den dag i dag, nå også i land som Norge. Så kanskje er Négritude ikke død likevel?  Legg til som favoritt (0) | Sett: 1533 | E-post
Kun registrerte brukere kan skrive kommentarer. |
||||
| < Forrige | Neste > |
|---|
Nytt SAMORA!
Årets siste nummer av Samora Magasin er ute.Samora er nå i sitt 33. år og er det eldste flerkulturelle magasin i Norden. Artiklene handler blant annet om: Tilstanden blant minoritetspolitikere etter valget, voldtektsbølgen, mobbing både på jobb og skole. Magasinet kommer ut fire ganger i året.
Klikk her for å abonnere på Samora.
Verdens nyheter
Login
Abonner på Samora
Copyright © 2005 - 2012 Samora magasin.
Maintained by Kongoi Media Productions
