Monday
Feb 06th
| Det lukter sex, kvinner! |
|
|
| tirsdag 14. april 2009 | ||||
 Flere ganger i uken leser og hører vi i media at det er lite politi på arbeid, nødtelefoner og telefoner blir ikke besvart, det er lite politi på gatene og mange saker blir henlagt på grunn av bemanningsmangel. Spesielt i helgene.Det er en gruppe mennesker som har hatt en slik situasjon i mange år. Kvinner har opplevd at etterforskning av seksuelle overgrepssaker har lav status i politiet. 15. august 2008 kunne TV2 opplyse at 3 voldtektssaker hvor det var en kjent gjerningsmann, ble ikke prioritert eller etterforsket på grunn av ferieavvikling. Ekspertene på sedelighetsav-snittet i Oslo politidistrikt har arbeidstid på dagtid og fri i helgene. Overgrep og voldtekter skjer vanligvis på kvelder og i helger. Undersøkelser viser at de fleste voldtektsofrene vegrer seg for å anmelde overgrepet til politiet i frykt for at møtet med politi- og rettsapparatet skal opp-leves som et nytt overgrep. I 2006 ble det anmeldt 974 voldtekter og voldtektsforsøk, noe som gir en anmeldelseshyppighet på mellom 6 % og 12 %. Dette betyr at ca 90 % av alle voldtekter og voldtektsforsøk aldri blir kjent for politiet. (Justis og politidepartementet: Fra ord til handling - Bekjempelse av voldtekt krever handling, NOU 2008) Om politiet skulle ta en sak på alvor og bringer den i retten, er det stor sannsynlighet for at gjerningsmannen blir frifunnet i juryen. Hvorfor er overgrep mot kvinner lite prioritert? Er det fordi det lukter sex av disse sakene, og det er vanskelig å skille mellom lyst og tvang? For eksempel når en kvinne har forsoningssex med sin mann for å unngå mer vold, og det er en sikkerhetsvurdering gjort fra kvinnens side, for å beskytte seg selv og barna, blir det brukt mot henne. Det blir vanskelig å skille mellom lyst og tvang. Kan det hende at nettopp i disse sakene utfordres de ansattes kompetanse og holdninger? Kanskje fordommene og kvinnesynet styrer mange avgjørelser og vurderinger som gjøres i disse sakene. Voldtekt, mishandling og overgrep mot kvinner blir stadig oftere brukt som metode i moderne krigføring. Bombene og våpnene spør ikke etter kvinners navn, de tvinger ikke kvinnene til å ta av seg klærne og gi ifra seg sin selvrespekt, og de tar heller ikke ifra dem deres menneske-verd. Det er soldatene og det er mennene som voldtar, mishandler og dreper kvinner. Denne sannheten går oss ikke forbi. Vi blir berørt på ulike måter, sinne, hat, frustrasjon, maktesløshet og vi forstår ikke hvordan mennesker kan oppføre seg slik mot uskyldige kvinner. Hva skjer med mennesker i krig? Finnes det ingen regler i krig, tenker mange av oss. Vi er heller ikke uberørte når vi hører grusomheter om fedre som er mistenkt for å holde sine døtre som fanger og til og med får barn med dem, det skjedde i Fritzl saken i Østerrike, i Polen i byen Siedlce eller i byen Szczecin; overgrepene og drapene på to småjenter i Baneheia i Kristiansand rystet en hel nasjon, og da 3 søstre ble drept på Kaldbakken i Oslo, for å nevne noen. Det er lettere å snakke om slike saker og gjøre dem til store sensasjoner. Disse sakene er for spesielle til å gjelde flere enn de som er involvert i sakene, og de involvertes lidelse og erfaringer kan ikke så lett settes I sammenheng med andre i samfunnet. Men det skjer i Norge bak lukkede dører, i mørke bakgater, på skolene, på institusjonene og det skjer i det stille. Det er ofte ”ofre med tause skrik”, uten bevis, uten vitner og uten troverdighet i samfunnet, fordi det lukter sex av alle disse forbrytelsene. Forbrytelser som heter voldtekt, kvinnemishandling eller incest. Og i de aller fleste tilfeller rammer det kvinner og små jenter. Men siden Norge ikke er i krig, og det handler om enkelttilfeller, kan det heller ikke kalles for massevoldtekt eller et undertrykkende kvinnesyn. Disse drapene som skjer bak lukkede dører, hvor kvinners selvverd, selvfølelse, seksuelle integritet, livsglede og psyke gradvis blir nedbrutt og drept, er enkeltsaker. Enkelttilfeller Det kan være at disse kvinnene og jentene blir utsatte for overgrep flere ganger om dagen. Men deres historier vekker ikke de samme følelsene som rammer oss når vi hører om massevoldtektene i land som er i krig. Når etnisk norske kvinner blir utsatt for mishandling, overgrep og noen til og med blir drept, blir det kalt for enkeltsaker, familietragedier eller familievold. Når det rammer kvinner med minoritetsbakgrunn, blir det kalt for kultur og religion. I begge tilfeller blir kvinnene utsatt for grove fysiske og psykiske overgrep. Det virker som om det er et sterkt behov for å gi volden et kulturelt ansikt, når det gjelder minoritetskvinner. Mens etnisk norske jenter får spørsmål om klesdrakt, alkoholforbruk, hvor de gikk ut og hva de gjorde ute så sent på natten. Minoritetskvinner blir ansvarliggjort av mennesker i minoritetsmiljøene for å være delaktig i de seksuelle overgrepene mot seg selv. Det samme kan etnisk norske kvinner oppleve i møte med sine omgivelser og hjelpeapparatet. Sanksjonene kan være ulike fra familienes side, men reaksjonene fra omgivelsene er ofte de samme. Tusenvis av kvinner blir utsatt for mishandling og overgrep i hjemmet, uavheng-ig av bakgrunn. Deres begrunnelser for å forbli i ekteskapet kan ha tusen ulike varianter, men frykten, maktesløsheten, truslene, selvbebreidelsen, skamfølelsen, behovet for omsorg og støtte, fortvilelsen, smerten, ensomheten, sorgen over ekteskapet som ikke fungerer og drømmen om å få tilbake den gode mannen som de engang ble gift med eller forelsket seg i, er ganske lik. Ønsket om å bevare familien og et bedre liv er der, uavhengig av bakgrunn og etnisitet. Når vi ser på de psykologiske mekanismene er deres lidelse ganske lik, uansett om det er kjærlighetsarrangert eller tvangsekteskap. Deres psykologiske reaksjoner og senskader er like. Sadias tårer er ikke mer eller mindre salte enn Linda sine. Det er kvinner som blir krenket og trenger hjelp og støtte. De lurer på hvorfor deres lidelse ikke blir tatt på alvor? Politiet skulle bare ha visst hvor mye mot det krever for å ta det store skrittet og anmelde en voldtekt, et overgrep eller vold i hjemmet. Likevel blir deres saker henlagt eller nedprioritert. Skal kvinnene forholde seg til organiser-ingen arbeidstiden til ansatte ved politiets sedelighetsavsnitt, bør de sikte på at de blir voldtatt eller overfalt i vanlig arbeidstid i ukedagene, da kan det hende at de møter en ekspert som forstår dem og tar dem på alvor. Hvis ikke blir de overlatt til tilfeldighetene. Kanskje vi har gode lover som beskytter kvinner, men de som håndhever loven ikke har det kvinnesynet vi skulle ønske. Politiets holdninger, manglende kompetanse og praksis, fører kvinnene i en ny taushet. Kanskje er ikke deres lidelse stor nok for samfunnet. Den er ikke kollektiv slik som i et krigsherjet land. Eller kan det rett og slett være fordi slike saker lukter det sex av, og fordommene og holdningene hos politiet og i samfunnet går over loven? For mange kvinner har det vært krise i politiet i mange år. Når politiet selv er i krise, kan de neppe hjelpe kvinner i krise. Loveleen Rihel Brenna er fast spaltist i Samora  Legg til som favoritt (0) | Sett: 1247 | E-post
Kun registrerte brukere kan skrive kommentarer. |
||||
| < Forrige |
|---|
Nytt SAMORA!
Årets siste nummer av Samora Magasin er ute.Samora er nå i sitt 33. år og er det eldste flerkulturelle magasin i Norden. Artiklene handler blant annet om: Tilstanden blant minoritetspolitikere etter valget, voldtektsbølgen, mobbing både på jobb og skole. Magasinet kommer ut fire ganger i året.
Klikk her for å abonnere på Samora.
Verdens nyheter
Login
Abonner på Samora
Copyright © 2005 - 2012 Samora magasin.
Maintained by Kongoi Media Productions
