• Nyheter, diskusjoner, innvandrere, minoriteter. Samora tidskrift abonner
  • Minoriteter og media. Litteratur, kunst og kultur
  • Auto width resolution
  • Increase font size
  • Decrease font size
  • Default font size
  • default color
  • red color
  • green color
Nordens første multikulturelle tidskrift

Samora magasin

Thursday
Feb 09th
Den universelle smerten. Av Lovleen Rihel Brenna Utskrift E-post
Tag it:
Delicious
Furl it!
Spurl
NewsVine
Reddit
YahooMyWeb
Digg
?
tirsdag 28. juli 2009
Lovleen Rihel BrennaFor en kort tid siden mistet jeg et nært og kjært familiemedlem. Tapet er tungt å bære og sorgen er fortsatt stor. Men et eller et annet sted må også jeg finne trøst, og kanskje trøsten ligger i å se på de som har større sorg enn meg.

Lovleen Rihel Brenna

Jeg minnes våren 2006, da jeg reiste til Nordområdene i Pakistan, som landsstyremedlem i Røde kors. Jeg skulle se en situasjon hvor lidelsen var total. Jeg gruet meg til reisen. Derfor brukte jeg tid på å observere mine egne tanker om reisen. Når vi tenker er tankene våre ikke noe annet enn vårt eget speilbilde. Og hva er verden annet enn vår egen kamp mellom det gode og det onde i oss selv? Og hva er en reise til et jordskjelvrammet område, min egen kamp mellom min styrke og min svakhet. Jeg ligger ikke våken for å tenke tanker, men jeg er våken fordi jeg vil observere min indre dialog og bli kjent med meg selv. Selv om jeg vet at når jeg sover, sover jeg ikke for å hvile, men i søvnen er min sjel på leting etter seg selv i mitt mylder av kaos og rot som jeg har skapt i dagens lys.

Jeg tenker ikke på de som er døde, men smerten til de som blir igjen skremmer meg. Det er de som har fått endret sine relasjoner, identiteter og liv som jeg skal se. En kone som er blitt enke, en datter som er blitt foreldreløs, en mor som er blitt barnløs eller en far, familiens beskytter og forsørger som er blitt borte. Det er de brutte båndene og sorgen jeg var redd for å møte på nært hold. Hvordan kunne dette skje uskyldige mennesker, er spørsmålet jeg stiller meg selv. Men egentlig søker desperat etter gode svar på hvordan jeg skal skjerme meg selv fra smerte og lidelse. Hva annet er disse tankene enn et tegn på min egen egoisme og mitt eget behov for trygghet. Hva annet er dette enn et speilbilde av min egen dårskap. Hvordan kan jeg tro at min smerte og mitt eget behov for trygghet er større enn de som er lidende i Pakistan.       

Jeg er i Pakistan lenge før jeg har satt meg på flyet. Jeg ser mennesker i sårbare situasjoner. Jeg ser tårene, hjelpesløsheten, smerten, lidelsen, sorgen og drømmer som er knust. Men jeg ser også håpet, smilet på skjelvende lepper, ønsket om en bedre fremtid, jeg ser tålmodigheten og styrken hos den enkelte.

Denne gangen er det jeg som er rammet av sorg. Tankene mine har endret seg. Nå er det jeg som lider og er rammet av sorg, og tankene jeg får er alt det jeg aldri fikk sagt og gjort sammen med den jeg var glad i. En relasjon er blitt borte fra livet jeg lever, men jeg skal likevel leve den ut gjennom minnene. Alene, uten at noen fornyer og deler øyeblikkene med meg. Tenk på alle de som ble rammet i jordskjelvet i Pakistan eller i Tsunamien, de mistet ikke bare et familiemedlem, men mange. Det er ikke lang vei mellom å være en hjelper og en hjelptrengende. Smerten over å miste noen en er glad i er universell. Den lidende trenger ofte en hånd å holde i, en skulder å gråte på og et menneske som kan tørke tårer. En del av nødhjelpen en trenger er også universell. Uansett om en blir rammet av sorg i et jordskjelv eller i et fredfullt hjem. Et lite øyeblikk kan forandre et helt liv.

Legg til som favoritt (0) | Sett: 1800 | E-post

Bli den første til å kommentere artikkel
RSS kommentarer

Kun registrerte brukere kan skrive kommentarer.
Vennligst regisrer deg. Husk at du kan abonnere på SAMORA Magasin!
 
< Forrige   Neste >
[ Tilbake ]