Monday
Feb 06th
| I EKSIL PÅ HOLMLIA - Zakia Khairhoum |
|
|
| onsdag 13. mai 2009 | ||||
 “I det øyeblikket en forfatter holder en penn går han inn i eksil og tømmer seg innenfra som menneske ...” Bernard Valette Zakia Khairhoum Jeg ble venner med faren min da jeg var seks år gammel. I time etter time satt jeg sammen med ham, ba med ham mens resten av framilien min sov om natten. Han pleide å gi meg en bok og si, les denne siden her, og så begynte han å forklare det jeg hadde lest. Jeg elsket å sitte og lytte til ham mens han forklarte noen vers fra Ibn Maleks Alfeya eller fra boka med arabiske ordtak. Jeg noterte det han sa på et ark, stilte spørsmål og diskuterte det ham hadde forklart meg. Av og til virket det som om mine spørsmål gjorde han forlegen og han prøvde å overbevise meg ved en stor redegjørelse. Noen ganger ble han litt nervøs, ville at jeg skulle akseptere ting uten noen diskusjon. Mitt sinn ville ikke akseptere hans svar hvis de ikke virket logiske på meg. Jeg fant at det var umulig å diskutere ting med ham, eller komme med mitt syn når mine synspunkter var så forskjellige fra hans. Jeg lyttet til ham, nikket og viste at jeg satte pris på det han sa, min anerkjennelse av at jeg ville høre på ham og ta det alvorlig. Jeg lærte verdier og moral fra ham, jeg tok dem med til mitt andre land. Da jeg begynte å skrive, oppdaget jeg at jeg var påvirket av hans stil og hans bruk av fraser. Jeg hørte ut som om jeg preket til en forsamling. Jeg har ikke lyst til å preke til noen. Jeg vil bare forstå ting slik at jeg blir overbevist om at de er riktige. Jeg ville uttrykke meg på min måte, ikke slik han gjorde det. Jeg ville si at jeg er enig med deg på det punktet men ikke enig når det gjelder dette. Uten tvang. Hvordan kunne jeg gjøre det? Min far var familiens gud, dommeren og foreleseren i sharia ved universitetet. Det han sa måtte adlydes. Inne i meg fantes ideer som jeg hadde lyst til å uttrykke på min måte. Jeg ville forstå og analysere uten å kopiere det som er blitt skrevet før, skape ideer i ord og bilder ved å bruke mine egne uttrykk og min egen stil. Før kreativiteten finner uttrykk er det en gave lik andre gaver, som ligger under asken. Hvis den får lov til å bli brukt kan man finne den i hvert menneske. Jeg satt med et ark foran meg og delte mine ideer, sorg og gleder med det. Papiret mottok disse med et åpent sinn, og mitt sinn var glad for at jeg kunne få dele mine drømmer og mine ønsker for en bedre framtid i form av dikt, fortellinger eller artikler. Inne i meg var ideer som jeg hadde lyst til å få ut slik at jeg kunne nå de menneskene som var rundt meg. Jeg var bundet av mitt syn på det menneskelige og intellektuelle, på det som var forbudt og det som var lov. Jeg følte en kvelende følelse hjemme og på skolen, og jeg lurte om jeg hadde valgt feil vei å gå, om jeg svømte mot strømmen. Mor skrek og spurte hvorfor jeg isolerte meg selv fra resten av familien. Jeg måtte komme og sitte når naboen kom på besøk, jeg var ikke barn lenger. Jeg måtte lære kunsten å bli en god vertinne. Men det irriterte meg å sitte sammen med dem. Jeg satt helt stille og sa ikke et ord hvis ikke moren min så på meg med et skarpt blikk. Jeg husker at en av damene sa at ei jentes ære var som glass. Knuses det er det umulig å reparere. Vi må gjøre vårt beste for at ikke glasset knuses, i hvert fall før jenta blir gift. Etterpå er det ikke noe å engste seg for. Uten å tenke over hva som var høflig og skikkelig sa jeg hva jeg mente, og ingen ble gjort til lags, særlig min mor som skrek. Jeg løp fort til rommet mitt, og hennes sandaler fulgte etter meg. Jeg lukket døren og tenkte på hushjelpen hos naboen som ble kastet ut fordi hun ble gravid og de var redde for at hun ville kreve at barnet skulle arve noe av hans ubegrensede penger. Jeg kunne se henne gråte i mitt sinn, at barn kastet sten og spyttet på henne. Et menneske som kom til et hus og korrumperte “faren” i huset. En tenåring som var 16 år som hadde ansvaret for å vaske og holde hus for åtte mennesker. Jeg løftet min penn og helte ut min forargelse på arket foran meg. Mor kom inn og skrek til meg; Hvem tror du du er? Hvordan kan du forsvare ei jente som har mistet sin ære? De ville at jeg skulle være en sann kopi av dem, et speilbilde i alt jeg gjorde, mine tanker, mine ord. Deres syn skulle stadfestes, selv om det var fullt av tyranni og undertrykkelse, bare moralen var ok. Fremmedgjøring sårer meg. Mine ord måtte være like rette som mine fottrinn. En gang jeg diskuterte en sivilsak om kvinners rettigheter, der kvinner ble dratt ut av et bordell, med min far, ble han sint og sa at jeg måtte bruke min tunge til å velge de riktige ordene, ellers ville tungen min bli vant til å bruke korrupte ord. Jeg ble besatt av å finne de riktige ord som min far ville like at jeg brukte. Da jeg skulle ta baccalaureate-eksamenen hadde vi to romaner, Menn i sola og Brødet, på pensumlisten. Jeg ble svett da jeg åpnet den første, og la boka på bordet som om jeg skjulte en forferdelig skandale. Jeg så mot læreren og min stillhet ble oppfattet som blyghet. Hva ville ha skjedd hvis faren min hadde oppdaget bøkene? Han ville ta meg ut av skolen og tvinge meg til å holde meg hjemme. Jeg fikk aldri lest romanen. Ti år senere fant jeg den på et bibliotek i Norge. Det at jeg ble oppdratt til å være så blyg var veldig slitsomt, fordi inne i meg kokte det av opprør. Jeg ville skrive på en ærlig og oppriktig og gjennomskuelig måte, uten å tenke på menneskers tradisjoner og manerer, hva som såret eller gledet dem. Min fars holdning overrasket meg. Mine brødre kunne komme og gå som de ville, mens vi jenter måtte komme hjem til klokka var seks. Mine brødre kunne invi-tere venninner hjem, mens vi ikke kunne studere sammen med gutter. Mor skrek om ære som var som glass og jeg lurte på om ikke alt kunne fikses i denne verden med kosmetisk kirurgi. Hvis jeg sa noe var mine tanker farlige og helt feil. I Norge, mitt annet hjemland, har jeg fått muligheten til å uttrykke meg på en måte jeg ikke kunne da jeg bodde hjemme. Etter at jeg så i en norsk avis at Volvat sykehus skulle slutte å operere jenters jomfruhinner, fant jeg ut at jeg skulle skrive om det jeg alltid ville diskutere i mitt hjemland. Ekte jomfrudom er ikke i kroppen, men i friheten, makten og rikdommen. Min første roman var om begrepet ære. Er ære kun i kroppen eller er den dypere enn som så? Er det kun til ei jente gifter seg og ikke senere enn det hun må tenke på ære? Det at jeg bor i vesten er en atskillelse. Mitt fedrelands mani blir hos meg, med gleden og sorgen over å være langt unna familien selv om jeg har fått nye venner. Her kan jeg skrive om det jeg vil. Norske forfattere respekterer og hjelper deg frem, er ikke sjalu og destruktive. Kritikere skriver uten å forvente noe fra deg for det.Men eksil finnes i sjelen, ikke i kroppen eller geografien. Den fjerde khalifa Ali sa at fattigdommen i landet var eksil og rikdommen i eksil var ens eget land. Rikdommen jeg snakker om er frihet. Frihet for en å blomstre et annet sted lik en plante fra Atlasfjellet som vokser ved baltiske bredder. Virkelig eksil er i språket, når man ikke får sagt det en ønsker og sier det en ikke ønsker. Å være i eksil, der uskyldig natur blir farlig, bak hvert tre er det en spion og under hvert blad finnes øyne som følger med. Det fins eksiltilværelser som er bedre enn alle land, og land hyggeligere enn all eksil.  Legg til som favoritt (0) | Sett: 1730 | E-post
Kun registrerte brukere kan skrive kommentarer. |
||||
| < Forrige | Neste > |
|---|
Nytt SAMORA!
Årets siste nummer av Samora Magasin er ute.Samora er nå i sitt 33. år og er det eldste flerkulturelle magasin i Norden. Artiklene handler blant annet om: Tilstanden blant minoritetspolitikere etter valget, voldtektsbølgen, mobbing både på jobb og skole. Magasinet kommer ut fire ganger i året.
Klikk her for å abonnere på Samora.
Verdens nyheter
Login
Abonner på Samora
Copyright © 2005 - 2012 Samora magasin.
Maintained by Kongoi Media Productions
