• Nyheter, diskusjoner, innvandrere, minoriteter. Samora tidskrift abonner
  • Minoriteter og media. Litteratur, kunst og kultur
  • Auto width resolution
  • Increase font size
  • Decrease font size
  • Default font size
  • default color
  • red color
  • green color
Nordens første multikulturelle tidskrift

Samora magasin

Monday
Feb 06th
Hip-hopkunst – og estetikk Utskrift E-post
Tag it:
Delicious
Furl it!
Spurl
NewsVine
Reddit
YahooMyWeb
Digg
fredag 26. mars 2010
ImageBoka “Total Chaos – The Art and Aesthetics of Hip-Hop” inneholder en samling med tekster om kunst og estetikk i hip-hop. Og det handler ikke bare om hip-hopens fire grunnelementer, men det genremessige mangfoldet vi finner i dag.

Av Endre Dalen

Undergrunn vs mainstream
– Den virkelige undergrunnen hører ikke på undergrunnship-hop, de hører på 50 Cent og hans likemenn. I mange år har vi snakket om å bevare hip-hop, alle purister snakker om å spare det for fremtiden. Det er da vi må tenke hinsides hip-hop. Det å redde Swing ble irrelevant med en gang vi snakket om Bebop. Å bevare Bebop ble irrelevant når vi begynnte å snakke om rhythm and blues. Å spare rhythm and blues ble irrelevant med en gang vi begynte å snakke om Funk. Og dette betyr ikke at alle disse genrene ikke lenger er relevante eller kraftige. Hiphop er unikt sånn sett, vi har snakket om hip-hops død i femten år. Rap har skapt et helt nytt univers. Det er derfor vi snakker om sørstats-rap nå, sa Tricia rose i en diskusjon i boka Total Chaos.
Den britiske journalisten Andrew Emery sa noe lignende i en artikkel om at musikken de svarte i tv-serien The Wire hører på stort sett ikke er sannsynlig at de hører på. Hvor mange “gangstas” hører f. eks på intellektuell rap som J-Live?

Hip-hop og Multikulturalisme
Kapittelet det første sitatet er tatt fra, handler om identitet og estetikk etter multikulturalismen. Andre stemmer i diskusjonen var Greg Tate, Mark Anthony Neal, Vijay Prashad og Brian B+ Cross. – Multikulturalismen var en ovenfra-og-ned-ideologi, som valgte å ikke omgås med blant annet antirasismebevegelsen. Multikulturalisme handler om en feiring av din egen historie og fortid, sier Vijay Prashad i dikusjonen. Hva har dette med hiphop å gjøre lurer du kanskje på? Et av spørsmålene er faktisk: Er hip-hop den nye multikulturalismen? Noe konkret kan man ikke å få, men man kan jo lett se sammenhengen i dagens hip-hop.

Hip-hop, ikke bare rap
Dette handler stort sett ikke om rap, men om det kunstneriske og estetiske innen alle elementene i hip-hop. Boka er delt opp i forskjellige intervjuer, paneldebatter, artikler, dikt og essays. Redaktør er Jeff Chang, som tidligere har skrevet Can’t Stop Won’t Stop. Mange av Skribentene i denne boka kan lett klassifiseres som en del av hip-hopens intellegentsia. Dette er personer som ser på den store sammenhengen mellom identitet, rase, kultur og kunst. Sacha Jenkins diskuterer grafisk design, og hvordan graffitti ble til kunst og design. Oliver Wang forteller historien om hip-hopens journalistikk. Bill Adler tar for seg de mest kjente fotografene. Og Joan Morgan diskuterer feminisme i hip-hop, et tema som ble eksplisitt utfordret for tjue år siden da hun skrev en anmeldelse av Ice Cubes “Amerikkkas most wanted”. Over femti andre skribenter og artister er involvert.

Estetikk i hip-hop
Hip-hopbevegelsen har satt preg på teater, poesi, litteratur, journalistikk, kritikk, scenekunst, dans, visuell kunst, fotografi, grafisk design og film. For å forstå disse ulike kunstformene må vi gå tilbake til hip-hop fra starten av. Afrika Baambaata artikulerte hip-hopestetikken ved å definere hip-hopens fire elementer: Graffittikunst ble allerede fra starten en reaksjon på minimalisme og konseptualisme. Breaking krevde tilbake det offentlige rom, og dens aggressive atletiske vesen reformerte moderne dans. DJing brakte fram interessen for repetisjon og musikalske kollasjer. MCing (rapping), med sin tungvekt på tekst og lyrikk så perfekt ut for informasjonsalderen.

Hiphopteater og scenekunst, som blir diskutert flere steder, har for lengst inntatt også den skandinaviske offentligheten med Adil Khan i flere roller i norske teatre, om enn ganske utvannet. Det samme gjelder levende bilder med svenske TV-serier som Kniven i hjertet. Så hva er egentlig hip-hopteater eller hip-hopfilm? Man kan lett forestille seg dansende og rappende mennesker i dialog med hverandre. Filmer som Ghostdog eller Slam blir også trukket frem i diskusjonen, sistnevnte med spoken-word poeten Saul Williams. Graffittifilmen “Bomb the System” er også å anbefale. Hip-hopteater er forøvrig en genre man kunne ønsket seg mer av på disse breddegrader
– i sin opprinnelige form.

Røttene til dans og scenekunst blir grundig beskrevet gjennom flere kapitler. B-boying/b-girling, popping, locking og uprocking blir urettmessig i dag alle sett på som breaking. Dette er stilarter som alle har forskjellig geografisk utspring og historie i USA. Og hip-hop-litteratur blir beskrevet som lit-hop eller street-lit av Adam Mansbach og Danyel Smith, to forfattere som har markert seg på feltet.

Homo-hop
Homohop og homothugs er en bevegelse man ikke hører mye om. Gjennom et par kapitler blir vi kjent med en rekke personligheter som utfordrer den stereotypiske homofile mannen. Poeten Joel Barraquiel Tan overbeviser langt på vei om at homofili og hip-hop kan forenes. Det samme gjelder forsåvidt Staceyann Chin som ble tvunget i eksil fra homohat-ende Jamaica på grunn av hennes seksuelle legning. Men hun oppdager samtidig at det er nesten like vanskelig å være svart i USA som lesbisk i hjemlandet.

Hip-hop blir globalt
I dag har hip-hop nådd langt utover USA og vestens grenser. Hip-hop figurerer i dag innen Bhangra, Dancehall, Reggaeton, Hip-life, Baile-Funk og et stort antall andre sjangre verden over. Mer “rene” hip-hopmiljøer har samtidig vokst fram i Paris, Tokyo, Dakar, Cape-Town, Istanbul og små tettsteder for eksempel i utkant-Norge. Artister fra Palestina, Chile, Tanzania, Australia og mange flere land blir viet plass i boka. Noen lever i eksil, andre i hjemlandet.

Mot slutten av boka kommer det et godt sitat fra skuespiller, regissør, dramatiker og skribent Danny Hoch som også står bak Hip-Hop Theater Festival: “Om hip-hopkunst kommer til å ha en fremtid må vi kritisere hverandres verk, men ikke gjennom et begrenset vestlig ståsted”. Det er først når estetikken er definert, fra innsiden, at kunsten kan gå videre.

En ting er sikkert og det er at disse kunstformene er med på å viske ut grensene for såkalt høy- og lavkultur – å bringe gata inn til kunstgalleriene og kunstgalleri-ene ut i gata. Og dette er en bok som vil få deg til å forandre ditt syn på hip-hop, til det bedre.

“Total Chaos
– The Art and Aesthetics of hip-hop”
Jeff Chang
Basic Civitas Books

Legg til som favoritt (0) | Sett: 1318 | E-post

Bli den første til å kommentere artikkel
RSS kommentarer

Kun registrerte brukere kan skrive kommentarer.
Vennligst regisrer deg. Husk at du kan abonnere på SAMORA Magasin!

 
< Forrige   Neste >