| Skitten snø. Mahmona Khan - anmeldelse |
|
|
| tirsdag 13. desember 2011 | ||||
“Skitten snø” av Mahmona Khan en godt oppbygd, godt fortalt ungdomsroman. Eneste ankepunkt er at det er en ungdomsroman.Tone Wasbak Melbye Videregåendeelev Sumera blir dopet, mishandlet, voldtatt og så presset for penger av Jamal, en fyr hun har hatt et godt øye til. Av diverse familiære og personlige grunner har hun ikke noe lyst til å anmelde overgrepet, men hun klarer ikke å holde det skjult for sine venninner. Det viser seg raskt at fyren har gjort lignende ting tidligere. For å få slutt på de etter hvert hinsides store pengekravene og for å hindre at Jamal turer videre på sin ferd av vold og skrekk, bestemmer de seg for å stoppe ham helt selv. Eller, med hjelp av den kriminelle eksen til en i gjengen. Boken har et godt tempo og kaster ikke vekk tid på unødig pjatt samtidig som karakterene, også skurkene, får plass til å utfolde seg. Særlig det siste er ganske kjekt å komme over i en norsk roman. Skildringene av det norsk-pakistanske miljøet bidrar til å skape en troverdig ramme rundt hendelsene og personene uten at det tar fokus vekk fra selve fortellingen. Sminke oh håndvåpen I det hele tatt klarer Khan å kombinere det hverdagslige og det uvante, det store og det lille på en bra måte. Noe av det beste er hvordan de fire venninnene fjaser rundt og er opptatt av sminke og gutter samtidig som de bestiller håndvåpen på nettet. Vennegjengen oppfører seg akkurat så målrettet forfjamset og grønne som folk uten erfaring med kriminalitet pleier å være når de skal gjøre noe ulovlig. Det er morsomt og overbevisende hvordan Khan skriver om alminnelige menneskers møte med en verden enda mer styrt av vold, dop og penger enn vanlig. Språket virker heller ikke helt ulikt sekstenåringer pleier å ordlegge seg og det er lite klam dialog med “kidsa” ute og går. Brukskunst Alt i alt er “Skitten snø” en godt oppbygd, godt fortalt ungdomsroman. Eneste ankepunkt er at det er en ungdomsroman. For boken hever seg ikke over sitt tiltenkte nivå eller sin tiltenkte målgruppe. Den holder seg pent og pyntelig innen rammene av sin sjanger. Jeg skal ikke plage leseren med referater fra den lange debatten om l’art pour l’art, ei heller legge skjul på at jeg syns bøker skrevet for å være to hundre sider lange debattinnlegg knapt kan kalles litteratur. Med en god porsjon godvilje kan jeg være med på å kalle det brukskunst. Underholdning eller debatt I et intervju i Dagsavisen 24. oktober uttaler forfatteren at hun håper boken er med på å skape debatt rundt overgrep blant dem med minoritetsbakgrunn. Bøker skrevet for å skape debatt gjør sjelden det. Forfatterne, godt hjulpet av forlagene, kan evetuelt kjøre igang en debatt, men da er boken redusert til et referansepunkt uten litterær egentyngde. At en forfatter har noe på hjertet og gir uttrykk for det gjennom sine bøker er noe ganske annet enn at noen har noe å si og velger bøker som sitt uttrykksmiddel. Forfattere som Elin Brodin eller Jens Bjørneboe kan sies å både ha en agenda og ha hatt en inn-virkning på unge menneskers liv. Men deres bøker gjør inntrykk først og fremst ved sin indre ærlighet og åpenhet, ikke ved å bevisst skulle ramme en bestemt gruppering. La oss bare håpe at “Skitten snø” ikke blir stemplet som “En viktig roman for de nye landsmenn” eller hva det nå heter, for det trenger den slett ikke. Den er som sagt en ok ungdomsroman som ikke trenger å omringes av debatter eller tillegges andre funksjoner enn sin underholdningsverdi. Om den gjør noe forskjell utover det vil det i såfall være som rimelig intelligent underholdning for ungdom, noe som jo også er fint å ha. Legg til som favoritt (0) | Sett: 516 | E-post
Kun registrerte brukere kan skrive kommentarer. |
||||
| Neste > |
|---|