• Nyheter, diskusjoner, innvandrere, minoriteter. Samora tidskrift abonner
  • Minoriteter og media. Litteratur, kunst og kultur
  • Auto width resolution
  • Increase font size
  • Decrease font size
  • Default font size
  • default color
  • red color
  • green color
Nordens første multikulturelle tidskrift

Samora magasin

Monday
Feb 06th
Felabuwa Utskrift E-post
Tag it:
Delicious
Furl it!
Spurl
NewsVine
Reddit
YahooMyWeb
Digg
?
tirsdag 14. april 2009
Abuwa Edema musikkDet tok sin tid. Mange år, faktisk. Omsider har Abuwa gitt ut låtene vi har hørt i mange år, og er nå klar for vegen videre. Men la oss først stoppe opp og høytidelig markere en begivenhet i norsk musikk.

Abuwa står i en særstilling i norsk musikk. Blant alle de afrikanske musikerne som har slått seg ned her – det er en del! – er han en ensom representant for Afrikas største land – Nigeria. Pussig nok; Nigeria er et musikalsk kraftsentrum, med sjefen over alle sjefer, Fela Anikulapo Kuti (R.I.P.), som lysende fyrtårn i afrikansk musikk, elsket og dyrket over hele verden.

Funkens røtter
Det er i Felas tradisjon Abuwa befinner seg, med hele sin sjel. Da Fela kom tilbake fra studier i London i 1963, overfalt han et uforberedt Nigeria med en revolusjonerende ny musikalsk retning han kalte afrobeat. Afrikansk musikk ble aldri helt den samme, ikke unge Abuwa Edema heller. Afrobeat, dette fantastiske musikalske møtet mellom James Brown-funk, ghanesisk highlife, yorubarytmer fra Nigeria, jazz og Felas gigantiske personlighet preger fortsatt funken verden over (James Brown påstår i sin selvbiografi at det var Felas afrobeat som ga ham rytmen til funk, ikke omvendt!). I dag er det afrobeat overalt: Antibalas i New York, Felas gamle trommis Tony Allen i London, og altså i Oslo: Abuwa.

Dans for miljøet
Jeg husker godt første gang jeg så Abuwa. Det var på et party hos Bellona en gang tidlig på 1990-tallet, midt i perioden hvor Dumdum Boys og andre norske rockartister stadig stilte opp og støttet Frederic Hauge og hans undersåtters arbeid for å berge kloden. Men da Bellona skulle ha en kontorfest for ansatte, venner og nære støttespillere, var det Ebony som spilte - representanter for den verden Bellona har bestemt seg for å redde. Ebony var Abuwa Edema og en haug norske musikere med mer eller mindre jazzutdannelse, og jeg, som hadde oppdaget Fela Kuti bare få år før, mistet munn og mæle. Dette var tøft! Afrobeat, suggererende vuggende sløy nigeriansk storbymusikk. Dumdum ble provinsielt trønderske i forhold.

I stampe
Så gikk årene. Nå og da dukket Ebony opp på plakater og flyers i Oslo indre øst – de spilte her og der, sjelden for mer enn et titalls personer. Noen få opptredener på Rockefeller, sammen med andre, men stort sett, et lokalt og lite påaktet ensemble. Jeg har med andre ord ventet utålmodig på den dagen Abuwa fikk ut fingeren og kom seg i studio med repertoaret sitt - særlig ”Felabangomasekela”, signaturlåta, en hyllest til Abuwas tre store helter i afrikansk musikk: Fela Anikulapo Kuti, Manu Dibango (Kamerun) og Hugh Masekela (Sør-Afrika). I 2001 dukket den omsider opp på samleplaten til AMUN (African Musicians Union Norway), hvor den sto ut som musikk i særklasse på en ellers temmelig middelmådig samling låter. Fremdeles het de Ebony og versjonen av ”Felabangomasekela” var lavmælt afrobeat, deilig vuggende, den høres nærmest improvisert live ut.

Abuwa selv
Siden den gang har altså Abuwa gått solo. Eller, ikke solo, han har tatt sitt eget navn som artistnavn og hentet inn strøkne musikere til studio.  Den som preger musikken mest er trommeslageren Uriel Seri, opprinnelig fra Elfenbenskysten, som bidrar med hardtslående rytmer, nærmere kongolesisk soukous enn afrobeat, men gir dermed Abuwas musikk en annen og interessant rytmisk dimensjon (hør den nye versjonen av ”Felabangomasekela”, merk forskjellen! Annerledes, ikke bedre.). Dertil stjerneprodusenten Jock Loveband, som tilfører skiva en krisp og ren lyd, og løfter ”Afro Portrait” enda et hakk.

Intet tre vokser
Men her er ikke bare lutter glede. Saksofonen her er altfor snill for afrobeat - den råe primallyden av Felas saksofoner har en god del av æren for Felas kultstatus, og Abuwas saksofonist Darryl Barber er nærmere tilbakelent taffeljazz enn funky vill frijazz, det er synd. Dessuten, Asta Busingye Lydersen på ”backing vocals” er for veik og upresis. Abuwa selv er ingen Fela, men han har et eget uttrykk som kler musikken godt. Og rytmene sitter som støpt, det er det viktigste. Så - litt småpirk til side er dette en etterlengtet debut som står støtt i det norske plateåret 2008. Nå gleder vi oss til fortsettelsen.

Abuwa “Afro Portrait”
Ebony Records

Arne Berg er musikkjournalist i NRK.
Legg til som favoritt (0) | Sett: 804 | E-post

Bli den første til å kommentere artikkel
RSS kommentarer

Kun registrerte brukere kan skrive kommentarer.
Vennligst regisrer deg. Husk at du kan abonnere på SAMORA Magasin!
 
< Forrige   Neste >
[ Tilbake ]