Wednesday
Feb 22nd
| De små etikettenes hevn - Endre Dalen |
|
|
| tirsdag 13. desember 2011 | ||||
 En “label” er noe enhver artist ønsker å unngå å bli påklistret skulle man i allefall tro. Men er det sånn? Musikkentusiaster på sin side har nesten alltid vært opptatt av “independent labels”, altså uavhengige plateselskaper eller etiketter som det heter på norsk.Av Endre Dalen Tvert i mot den første påstanden går de fleste musikere inn for å bli signet til “riktig” plateselskap. TV on The Radio er sikkert kry over å ha vært signet av både de gamle alternative punk/hardcore/new wave/dreampop-selskapene Touch & Go og 4AD, og Prefuse 73 er sikkert stolt over å ha gitt ut musikk på elektronikaselskapet Warp. Denne artikkelen handler imidlertid om noe litt annet; musikk fra 70-80-tallet i midtøsten og Sør-Asia som har blitt re-utgitt. Retro label mania Og igjen, det er minst en ting som binder musikken i denne artikkelen sammen: de er lansert av samme uavhengige plateselskap; Finders Keepers. De siste årene er det flere uavhengige “Retro-world music”-plateselskaper som har skilt seg ut. Det som skiller Finders Keepers fra mange andre er deres profil. Særegen musikk fra Europa og kanskje spesielt Asia er i fokus. Særlig kjent er de for sine utgivelser av tyrkisk psykedelisk funk. De fleste andre viktige retro-plateselskaper jeg kjenner til innen “World Music” fokuserer på afrikansk eller latin-amerikansk musikk. Det er der Finders Keepers går motstrøms (sammen med blant annet Sublime Frequencies). Men selskapet er jo da også i følge bakmann Andy Votel en “accidental World Music Label”. Hva han legger i det kan sikkert tolkes forskjellig, men jeg tror noe av det ligger i en genuin kjærlighet til musikken. De hadde ingen visjoner eller ambisjoner om å bli noe. Finders Keepers ga ut det de likte best. Iran-Pakistan-India Googoosh sitt selvtitulerte samlealbum, Sohail Ranas “Khybermail” og Maestro Illaiyarajas “Solla Solla” er en reise gjennom tre land; Iran, Pakistan og India og er alle utgitt av Finders Keepers. Alle disse viser regionen på tre ulike måter: Divaen Googoosh, den snåle sitarmusikken til Sohail Rana og Kollywoodfunken til Illaiyaraja som alle viser til de grader hvordan psych-funk- og rock var et globalt musikalsk fenomen på 70-tallet. Når det er sagt er dette neppe noen definitive utgivelser, men et fint sted å starte, og passer også for videre-komne. Østens best bevarte hemmelighet? Googoosh endte sin karriere i 1979 takket være revolusjonen i Iran da alle kvinner fikk forbud mot å synge på offentlig sted og på plate. Da hjalp det heller ikke at sangeren blandet vestlig musikk inn. Dette har resultert i at musikk som dette, fra før revolusjonen, har forsvunnet eller blitt ødelagt. Likevel har musikken levd videre i andre land i Midtøsten og I den iranske diasporaen over hele verden. Musikkinteresserte er dermed nå antageligvis i ekstase over at musikken har blitt tilgjengelig igjen. Selv om det er musikken hun er mest kjent for på denne siden av den iranske grensen er Googoosh mest kjent som filmstjerne i hjemlandet. I år 2000 holdt omsider Googoosh en konsert, utenfor Iran. Åpningslåta på “Googoosh”, “Shekayat” har en vidunderlig stemning takket være det orkestrerte lydbildet og de sensuelle vokalene. Jevnt over er “Googoosh” en gjennomført plate med nesten en slags rød tråd selv om alle låtene er fra ulike album. Noe av grunnen til dette kan selvfølgelig være at låtene er fra samme tidsperiode (1969-76) eller at låtene er spesielt plukket ut og de mest vestlige låtene er unngått. På låta låta “Talagh” brukte Googoosh elementer fra en låt fra musikalen “Jesus Christ Superstar” men det var hennes basstunge versjon som trolig har blitt samplet og brukt i flere anledninger. Den tunge bassgangen og perku-sjonen gjør at dette lett kan kalles funk. Fra Karachi til Peshawar Men det er først nå dette virkelig kan kalles en reise, med tog. Sohail Ranas “Khyber Mail” er et konseptalbum som starter med noe som ligner på lyden av et lokomotiv som reiser fra Karachi og ender i Peshawar med sitaropuset Shabaz Qalandar (Sound of Wonder). Som sønn av den kjente urdupoeten Rana Akbar Abadi startet Sohail Rana en karriere i Lollywoods filmindustri tidlig i 20-årene og ble raskt en ettertraktet komponist og utøver. Albumet som ikke inneholder filmmusikk inneholder foruten sitarer og andre tradisjonelle instrumenter, vestlige instrumenter som gitar og analoge synther som er traktert av Rana selv. I tillegg kommer lyder jeg aldri har hørt før som muligens også stammer fra synther. Dette lager en spesiell stemning, nesten som en slags eventyrverden med alle de rare lydene og rytmene. Det at en av låtene har tittelen “Alladin”gjør ikke annet enn å forsterke dette inntrykket. Nevnte “Shahbaz Qalandar” er opprinnelig en Lollywoodlåt også komponert av Rana, men som kommer i instrumentalform her som resten av albumet. Kollywoodfunk Sør-Asia er sannsynligvis det stedet i verden det er flest filmbyer. Hindifilmbyen Bollywood i Mumbai, urdufilmbyen Lollywood i Lahore og tamilfilmbyen Kollywood i Kodambakkam. I tillegg finnes det en annen Kollywood i Katmandu i Nepal. Maestro Illaiyaraja en sentral skikkelse i Kollywood, har komponert over 4500 sanger og over 950 plater med filmmusikk. Hans samleplate “Solla Solla – And The Electronic Pop Sound Of Kollywood” spenner over noen av disse sangene, blant annet tittellåta “Solla Solla” som jeg så en fantastisk video på youtube eller noe, men som jeg ikke finner igjen. Lo-Fi-breakbeats, fuzzgitarer, harde blåsere og sang på tamil/hindi-eller et annet sør-indisk språk er førsteinntrykket man sitter igjen med etter å ha hørt “Solla Solla” første gang. Men bak sløret finnes det musikk som er mye mer moderne enn som så, introen på “Mayakkama” høres underlig nok ut som introen på en 80-talls synthlåt laget av et av de britiske bandene Depeche Mode eller Soft Cell. Analoge synther er også blandet med ulike fløyter og tradisjonelle perkusjonsinstrumenter som tablas og dhol. Et unikt møte mellom fortiden og framtiden kan man vel si. Dansevennlig er det også. Musikken er riktignok ikke helt umulig å kategorisere og funkelementet til Bollywoodkomponister som R.D. Burman og Kalyanji Anandji er nærliggende. Innimellom er det også små lydsnutter fra filmene musikken er hentet fra. Det interessante med mye av denne musikken er hvordan musikerne tolket vestlig popmusikk og satte det i en ny kontekst. Flere tiår senere kan en ny generasjon musikere, produsenter og DJer bli inspirert og skape noe nytt. Iransk psykedelisk rock Sjekk også ut den doble samleskiva “Back from the Brink” fra den iranske gitaristen og låtskriveren Kourosh Yaghmaei gitt ut på det flere regner som årets retro-plateselskap Now-Again. Psychedelisk prog-rock og tradisjonell rockeinstrumentering inkludert piano eller keyboards er stikkordet her. De fleste låtene holder et ganske lavt tempo, med mye sjel og Kourosh er ofte undervudert i forhold til for eksempel tyrkiske Erkin Koray som han ofte blir sammenlignet med.  Legg til som favoritt (0) | Sett: 435 | E-post
Kun registrerte brukere kan skrive kommentarer. |
||||
| Neste > |
|---|
Nytt SAMORA!
Årets siste nummer av Samora Magasin er ute.Samora er nå i sitt 33. år og er det eldste flerkulturelle magasin i Norden. Artiklene handler blant annet om: Tilstanden blant minoritetspolitikere etter valget, voldtektsbølgen, mobbing både på jobb og skole. Magasinet kommer ut fire ganger i året.
Klikk her for å abonnere på Samora.
Verdens nyheter
Login
Abonner på Samora
Copyright © 2005 - 2012 Samora magasin.
Maintained by Kongoi Media Productions
