Monday
Feb 06th
| Amma - Utdrag fra en novelle av Prakash Valmiki |
|
|
| torsdag 14. mai 2009 | ||||
 Utdrag fra en novelle av Prakash Valmiki.Oversatt av Astri Ghosh Dette er historien til Amma, men ikke en hvilken som helst amma. Det fins ikke tall på de mange ammaer som vandrer rundt i gatene med feiekost og blikkboks tidlig om morgenen. De beveger seg sakte etter de mange slag livet har gitt dem, men ser like rolige ut som stille vann. De går mot en ukjent, usynlig fremtid, som ingen kan forestille seg, ingen kan spå. Hva Amma som jeg snakker om egentlig heter, aner jeg ikke. Det kan godt hende hun har glemt det selv. Da hun kom til familien som nygift brud ble hun kalt Bahu eller brud av svigerforeldrene, broren og søsteren til mannen kalte henne Bhabhi eller svigerinne, mens de gamle i nabolaget ga henne navnet til mannen og kalte henne Sukarus kone. Til å begynne med ville ikke Sukaru selv si navnet hennes. Om dagen var hun jo omringet av hans mor og søstre. Og når han kom til sengen hennes i nattens mørke, snek han seg inn helt stille som en tyv. Det var bare en kort stund han ble der, og de var alltid redde for at moren eller en eller annen søster skulle høre dem. I skuret de hadde banket sammen med blikktak og noen planker der det var knapt nok plass til å være. Det ble ikke tid til noen samtalerer i de få øyeblikk de var sammen. Amma var ikke slik hun ser ut nå. Nå drar hun sine føtter når hun går. Stikker sariens folder et eller annet sted rundt livet. Hun har tørt hår og rynker. Hun har et øye som er litt mindre enn det andre og har mistet fortennene sine. De tenner som er igjen beveger seg som maisgryn som spretter i gryten. Den gangen hadde hun langt, tykt hår, nydelige, nesten svarte øyne og huden var mørk og brun. Kroppen hennes var stram og fin, duften av henne hadde Sukaru i sitt grep. Det var en pine for ham å klare å komme gjennom dagen. De øyeblikk han fikk være sammen med henne var altfor korte. De var de lykkeligste dager i hennes minne, selv om tiden de hadde sammen alltid var altfor knapp. Men de levde livet helt ut når de fikk være sammen. Da den første sønnen ble født valgte de navnet hans, Shivcharan, etter grundig overveielse. Sukaru hadde da begynt å føle trang til å kalle sin kone noe, og en dag ropte han “Shibus amma!”. Men nå er Shibus mor bare blitt Amma. Sukaru kaller henne fremdeles Shibus Amma. Amma har både barn og barnebarn. Nå som hun nærmer seg sytti føler hun at kroppen begynner å bli skrøpelig. Hun er ofte syk. Plages av smerter i leddene. Men hun er likevel ute for å gjøre rent i ti til femten hus hver dag for det. Hun har alltid vært svak for hvite klær. Til og med nå, når hun går ut med feiekosten og en skitten gammel blikkoks, så har hun svøpt en hvit sari rundt seg. Med tid er hvitheten bare blitt en følelse, hun har både gult og brunt på seg. Hun kan ikke forstå hvor fort tiden har gått. Da hun kom hit så hun på alt i byen som en skremt dådyr, hun som var ei jente fra landsbygda. Det er noen år siden svigerforeldrene hennes gikk bort, men hun husker godt hvordan svigermor lærte henne å gjøre salaam på “riktig’ måte. Ikke hadde hun trodd at hun skulle vandre fra hus til hus med feiekost og blikkboks slik svigermor gjorde. Svigermor lærte henne opp i det å komme inn i et hjem og rope når man var der. Hvordan man gikk inn på do og kastet vann inn i klosettet, hvor mye man måtte feie til høyre og til ventre for hullet i gulvet. Hvem man skulle snakke med og hvordan man snakket i hvilket hjem. Hvor langt inn man gikk i huset. At man ikke skulle røre noe i gården. Hvor man skulle sette koppen fra seg hvis man fikk te eller vann. I hvert hjem hadde svigermor plassert en kopp forsiktig i et hjørne eller på en gren i et lite tre på tunet. Det var nyttig i tilfelle hun fikk bruk for den. Det var mye annet som svigermor forklarte. Hun hørte på alt som svigermor fortalte med stor undring. På landsbygda var det annerledes. Der gikk alle, både menn og kvinner, ut når de skulle gjøre sitt fornødne. De fleste jobbet jo ute i åkeren. Dette var noe nytt for henne. Når hun åpnet døren til toalettene ble hun kvalm og nesten svimmel av lukten. Da engelskmennene kom, apet inderne etter dem og bygget toaletter inne i husene sine. Det var så rart for henne. I begynnelsen tok svigermor henne med på alle sine vaskejobber. Hun jobbet mens svigermor så på og kom med råd. Tiden hadde fått vinger og begynt å fly. Svigermor var fornøyd med det arbeidet hun gjorde. Hun passet på henne på alle måter. Hun ble med henne som en skygge der hun gikk. Men en dag ble svigermor plutselig syk. Hun la seg ned og ble liggende. Nå Ble alt husarbeidet og arbeidet ute Shibus ammas jobb. Etter Shivcharan kom Bisan og så kom Kiranlata. Moren til tre barn gikk fra å være ammaen til Shibu til å være amma. Svigerinnen giftet seg og flyttet til sitt nye hjem. Det var bare ti mennesker igjen i hjemmet. Svigermor og svigerfar, svogeren hennes og svigerinnen og deres datter, Sukaru og deres tre barn. Svigerfar lå hjemme og hostet hele dagen. Svogeren spilte i et band. Bortsett fra når det var bryllup hadde han ikke noe å gjøre. Han vanket ute og dagene gikk. Sukaru hadde jobb som renholdsarbeider i kommunen. Med en helt vanlig lønn. Han bar ansvaret for hele familien på sine skuldre. I tillegg til dette måtte de huske lånet til Sardar Pritam Singh, der man måtte betale ned renter hver måned. Svigermors opplæring hadde gitt henne motet til å forhindre at familien gikk under. Amma hadde jobb i femten hjem i stedet for ti. Fem av disse hadde hun tatt over fra Biramdei. Hun lovet henne at hun skulle betalte henne litt hver måned for dette. Huset der Amma tjente mest var huset til Chopra. Chopra hadde en stor klesforretning i basaren. Han tjente godt. Chopra dro tidlig om morgenen og kom ikke hjem før ti på kvelden. Barna gikk på skole om dagen. Fru Chopra var hjemme alene. Veldig ofte så Amma en mann hjemme hos fru Chopra. I begynnelsen trodde hun at han var en slektning. Men hemmeligheten ble avslørt ganske rakst. Hjertet hennes stanset nesten da hun så dem sammen en dag. Fru Chopra virket hyggelig og som et godt menneske. Men etter den dagen følte Amma noe som lignet på forakt for henne. Fru Chopra forhøyet inntekten hennes med fem rupier den dagen. Hun fikk bare fem rupier fra de andre husene hun jobbet i. Fru Chopra begynte å gi henne ti rupier. Hun var alltid i godt humør, fru Chopra. Snakket mye. Om verden og slikt noe. Amma ignorerte det hun sa for det meste. På dager da hun var alene, pleide fru Chopra å drikke te med Amma. Ved guavatreet på tunet var det en kopp til Amma. Mens hun drakk teen sin tenkte hun at Chopra var jo så hyggelig. Med en fremmed mann, huff, nei, hun skammet seg og kunne ikke si det en gang. En dag da Amma kom på jobb var fru Chopra på badet. Mannen satt på soverommet. Amma ropte og sa – Jeg har ryddet og feiet, kan du gi meg vannet? Fru Chopra ropte ut fra badet - Vinod, vær så snill, kan du gi vaskehjelpen en bøtte vann? Jeg vasker håret mitt. Det tar litt tid før jeg er ferdig. Bøtta står under springen.Han gikk og hentet bøtten og satte den ned foran Amma. Så på henne og smilte. Amma gjorde tegn til at han skulle helle vann opp i bøtta. Men i stedet for å gi henne vann til doen tok han rundt henne og dro henne inntil seg. Amma fikk sjokk. Hun ropte – Hva er det du gjør. Slipp meg. Hun prøvde å komme seg fri. Vinod dro henne tettere inntil seg og holdt henne fast inntil brystet. Amma kjente at drittsekken holdt på å kvele henne. Hun prøvde å komme seg løs. Med en gang han slapp taket litt greide hun å frigjøre seg ved å vri seg løs. Hun strammet grepet på feiekosten og smelte til ham. Han fikk seg et hardt slag og løp mot soverommet. Amma kom etter ham, og fortsatte å banke ham med kosten. Han lå flat ned på gulvet. Hun slo ham med kosteskaftet mens skjellsordene rant ut av hennes munn. Da hun hørte bråket, løp fru Chopra halvnaken ut fra badet. Hun fikk sjokk da hun så det som foregikk på soverommet. Hun løp for å redde Vinod. – Hold opp, hva er det du gjør? Stopp, ikke slå ham. Fru Chopra prøvde å gripe sopelimen fra hennes hånd. Amma dyttet henne bort. Hun slo ham to tre ganger til. Så sluttet hun og sa – Frue, si til han lausungen der at ikke alle kvinner liker å bli rørt. Ammas øyne hadde røde tråder som brente som glør. Hele kroppen hennes skalv av sinne. Ammas mørkebrune hud ble mørkere. Vinods begjær var borte. Han hadde fått et ordentlig slag på øyet med kosteskaften. Han hadde fått et skikkelig blåveis rundt det ene øyet. Og han lå på gulvet og dekket øyet med hånden. Amma løftet opp blikkboksen og stormet ut av huset. Dagen etter solgte hun jobben hos fru Chopra billig til Hardei. Hun fortalte henne hele historien i detalj. Hardei var en kvinne som hadde en løssluppen tunge. Banneordene pleide å flomme fra hennes munn. Hun klarte ikke å si noe uten å banne. Da hun hørte Ammas historie sa hun – Så dum du var! At du ikke dro den jævla drittsekken inn på do. Du kunne ha fått av ham klærne og sagt kom, så drar vi til fjells, nå skal jeg vise deg Mussoories gleder. Da skulle du ha startet dansen. Slått ham sånn at du fikk hunden ut på gata. Hele gata ville komme ut når han løp langs veien og viftet med Ganeshas snabel. Han ville ha glemt alt som heter kjærlighet og hun derre Chopri... jeg vet åssen man skal ta seg av slike som ham. Her, her får du penga dine, nå er Chopri min fra i morgen. For ei tispe, mor til to barn og så går hun og forelsker seg i en annen! Amma pustet lettet ut da hun hadde solgt jobben hos Chopra familien til tjue rupier. Da hennes svigermor hørte at hun hadde gitt fra seg Chopri til tjue rupier ble det spetakkel hjemme. Svigermor hylte og skrek slik at hele nabolaget hørte det som foregikk. – Faen ta deg, din jævla hurpe, kunne ikke du ha ventet til jeg var dø? Jeg har mye å takke Chopri for. I tide og utide har hun hjulpet meg, hver gang jeg trengte noe kunne jeg gå til henne. De er fine folk, de har folk som oss i lommene sine, og du, din prinsesse, du var for fin for dem, ikke sant? At du solgte jobben til hun derre forbannede Hardei! Jeg kjenner henne godt, hun må ha trillet noe fanskap. Hun har jo hatt øye på det huset lenge. Kunne ikke du ha spurt meg en gang før du gjorde noe? Svigermoren hennes gråt til hun hadde fått ut all frustrasjonen. Etter å ha snakket og grått i et par dager, sluttet svigermoren hennes å si noe. Men en dag tok Sukaru det opp igjen. Han hadde fått lønnen sin hos kommunen den dagen. Det hadde vært lenge siden Sukaru hadde kommet hjem så full som den dagen. Han ga Amma lønnen sin og sa – her er pengene. Men få det jeg sier inn i huet ditt, Shibus mor. Det du gjorde var ikke pent. Du såret moren min. Du aner ikke hvordan mor slet for å få disse jobbene. Det var jo hun som fikk huset til å gå. Far gjorde ikke noe. Mor klarte seg på grunn av disse jobbene til tross for at hun hadde det helt jævlig. Hun kjøpte mat og drikke, klær til oss alle. Da søstra mi giftet seg var det Chopri som hjalp oss, og så går du og selger jobben hos henne! Det var ikke snilt gjort av deg, Shibus Amma. Gå og be mor om tilgivelse og gi Hardei tilbake de tjue rupiene hun ga deg for denne jobben. Du kan ikke finne et kvinnfolk som Chopri selv om du leter over hele jorden. Hun er like snill som hun er vakker. Amma sa ikke et ord og hørte på ham helt stille. Og hun nevnte aldri noe om det som hadde skjedd hjemme hos Chopri.  Legg til som favoritt (0) | Sett: 1815 | E-post
Kun registrerte brukere kan skrive kommentarer. |
||||
| < Forrige | Neste > |
|---|
Nytt SAMORA!
Årets siste nummer av Samora Magasin er ute.Samora er nå i sitt 33. år og er det eldste flerkulturelle magasin i Norden. Artiklene handler blant annet om: Tilstanden blant minoritetspolitikere etter valget, voldtektsbølgen, mobbing både på jobb og skole. Magasinet kommer ut fire ganger i året.
Klikk her for å abonnere på Samora.
Verdens nyheter
Login
Abonner på Samora
Copyright © 2005 - 2012 Samora magasin.
Maintained by Kongoi Media Productions
